Blir såret over fordommene hun møter
Roeren Birgit Skarstein er trassig. Da hun ble lam som 20-åring og måtte over i rullestol, ble hun oppfordret til å avslutte studiene og flytte hjem. Det var uaktuelt.
Og det hun for all del har villet unngå, er at noen synes synd på henne. For det gjør hun på ingen måte selv.
Og likevel. Trønderen, som er klar for A-finale i det pågående VM i Plovdiv i Bulgaria, har fått noen meldinger hun ikke setter pris på.
Det som sårer henne mest, er utsagn av typen:
«Jeg ville aldri vaert sammen med noen i rullestol».
– Har noen sagt det om deg? – Ja, jeg har fått vite det via andre, og jeg tenker at det handler om fordommer. For enkelte kan det vaere ubetenksomme kommentarer. De vet ikke hva de snakker om. Jeg tror dette dreier seg om at man ikke har erfaring med akkurat det. For meg kan det vaere vanskelig å vite hvordan det er å leve med andre ting, sier 29-åringen.
Hun utdyper:
– En ryggmargsskade påvirker jo ryggen, men hodet er helt som før. Likevel ble jeg ganske overrasket over hvordan det å bruke rullestol påvirket hvordan en del forholdt seg til meg som menneske. Overraskende mange begynte å snakke med babystemme, og jeg ble i starten ganske ofte kløpet i kinnet og fikk ros for å vaere ute «på tur» da jeg gikk i sentrum.
Birgit Skarstein tror det kan vaere krevende for folk å skille mellom ulike funksjonshemninger, spesielt for dem som ikke har så mye erfaring med det.
– Kanskje kan det vaere at noen tenker at siden det er noe feil med beina er det også noe feil med andre ting, som hodet. Men det trenger det jo ikke å vaere. Ned-
satt funksjonsevne og nedsatt arbeidsevne er jo for eksempel også to helt ulike ting. Det viktigste er å ha et åpent sinn, og behandle alle mennesker likeverdig og respektfullt. Det tenker jeg er viktig, sier Skarstein.
Hun ble landskjent i realityprogrammet Ingen grenser i 2012, som Lars Monsen var «sjef» for. Senere er Skarstein blitt en markant utøver, med deltagelse i Paralympics både i ski og roing. Hun er regjerende verdensmester i den sistnevnte grenen, og skal forsvare tittelen i Bulgaria denne uken.
Tre år på å finne sitt jeg
De tre første årene etter skaden var tunge. Livet ble snudd opp ned, og hun måtte laere seg å gjøre nesten alt på nytt.
– Jeg fant ut at jeg ikke hadde overskudd til å bry meg om mer enn det jeg kunne gjøre noe med. Jo fortere jeg aksepterte det, jo raskere kom jeg videre. Men det var veldig mye jeg kunne gjøre for å mestre den nye situasjonen. Det var der jeg måtte legge energien, sier Skarstein.
Gjennomsnittsalderen for kvinner i Norge er 84 år. Det ville bety 64 år i rullestol for henne. Skulle Skarstein leve et liv med den friheten hun ønsket, måtte hun bli veldig sterk i armene.
Dessuten ble det å beherske teknikken i en rullestol viktig. Dermed måtte hun laere seg å ta seg ned trapper, hvis heisen sto, komme seg opp høye fortauskanter og klatre trapper.
– Overraskende mange ting er mulig! Og ofte ikke så vanskelig som det kan se ut som, en må bare gjøre ting på en litt annen måte. Jeg har opplevd at andre har sett større begrensninger i at jeg skulle vaert med på ting, som på kino eller grilling i fjaera, enn det jeg har sett selv. Og så har de tatt valget for meg, for at jeg skal slippe å havne i en vanskelig situasjon og ikke få det til. Da er det av og til lettere å si at det «er fullt» eller «passer ikke så bra for deg». Men så vil jeg jo helst vaere med selv og vurdere hva som koster mer enn det smaker. Og som regel går det fint, enten på en litt annen måte, eller med godt samarbeid. Å løse den type ting sammen gjør jo også at en kommer naermere hverandre i vennegjengen eller blant kolleger. Det er jo en skikkelig ice breaker og fysisk måtte jobbe sammen for å få meg opp, inn og rundt steder. En kan i alle fall ikke vaere veldig selvhøytidelig, sier Skarstein.
Trønderen ville tilbake til aktivitetene hun hadde hatt tidligere. Det vanlige hadde vaert daglig aktivitet og trening, og mye tid i friluft. Det ville hun fortsette med.
Skarstein har et liv som inkluderer det meste i dag. Hun er en foregangskvinne for mange i samme situasjon. I kajakk, på hesteryggen, på ski, sykkel og turer. Ofte er forloveden Martin Sletten med, som nå i VM. Han er til tider trener og god hjelper når det gjelder styrke og utholdenhet, men ellers er det landslagstrener Johan Flodin som er sjefen.
Ikke tid til å vaere lam
Da Skarsteins operasjon på et norsk sykehus ble mislykket, var hun bestemt på ikke å gi seg.
– Hvis man resignerer, er det aktive livet over når det skjer noe så dramatisk, sier Skarstein og kommer med en innrømmelse:
– Én av de første tingene jeg tenkte da jeg ble lam, var: «Det går jo ikke! Det passet ikke for meg. Jeg er altfor rastløs til å vaere lam.»
Hun kunne ikke se hvordan det kunne fungere. Årsaken var at hun ikke hadde noen referanseramme. Eneste erfaring var fra hun jobbet i hjemmesykepleien i tiden på videregående. Men de som satt i rullestol den gangen var ofte eldre, med et helt annet behov.
Skarstein bestemte seg for følgende:
– Jeg skal prøve å ta med mitt liv inn i rullestolen, ikke rullestolen inn i mitt liv.