Situasjonen mellom byråd Thorkildsen og etatens toppledelse er uholdbar

Thorkildsen-varselet. Trolig har det aldri skjedd før, at toppsjiktet i embetsverket erklaerer åpen mistillit mot egen byråd.

Utdanningsetaten er ikke bare Norges største kommunale etat. Den er også en av de mest omdiskuterte.

Sjefen selv, direktør Astrid Søgnen, er en slags personifisering av det som stadig blir kalt Høyre-skolen i Oslo. Oppmerksomheten rundt laering, målstyring og prøver har vaert sterk. Det er på det rene at etaten har spilt en viktig rolle i utviklingen av den moderne, norske skoleideologien.

Kritikerne er mange og høyrøstede, og tilhører i stor grad venstresiden. Da det rødgrønne byrådet tiltrådte, var derfor forventningen om en kursendring sterk. Byrådet signaliserte også en større vekt på «tillit og handlingsrom», samtidig som målstyringen fortsatte.

Tone Tellevik Dahl (Ap) var skolebyråd fra 2015 til rett før jul i fjor og «ville endre en ledelseskultur som har vaert innarbeidet» i mange år. Det forløp ikke helt friksjonsfritt. Dahl beklaget for eksempel oppførselen til Utdanningsetatens ledelse overfor en foreleser under et miniseminar i fjor høst. Forholdet mellom Tellevik Dahl og Søgnen kan ikke karakteriseres som hjertelig.

Tydeligere friksjon

Etter at Inga Marte Thorkildsen (SV) overtok byrådsposten har gnisningene vaert tydeligere, ikke minst i det offentlige rom. Thorkildsen har vaert klarere på nødvendigheten av en «tillitsreform» og «forbedret ytringskultur».

Malkenes-saken i vår viste for alvor gnisningene, og ikke minst at det eksisterer et betydelig sprik i virkelighetsforståelsen. Kort sagt virker det som om Utdanningsetatens ledelse overhodet ikke kjenner seg igjen i skolebyrådens problematisering av Oslo-skolens ytringsfrihetskultur.

I Dagsavisen i forrige uke kritiserte en erfaren etatsansatt Thorkildsen for hennes uttalelse om at Oslo-skolen «er et tankskip som skal snus». Hun spurte også om ideen om en tillitsreform betyr at Oslo-skolen ikke driver tillitsbasert i dag. Det er uvanlig kost fra en byråkrat.

Thorkildsen, på sin side, har sagt at etaten ikke alltid gjør som hun ber om.

Det er ingen uproblematisk påstand. Embetsverket plikter å følge opp politiske vedtak når de er fattet, selv om deres faglige motforestillinger i forkant av en beslutning gjerne kan vaere både sterke og tydelige.

Langt over grensen

Nå har deler av dette embetsverket ikke bare foretatt en formell varsling, de har også snakket med mediene om den. Det er helt spesielt i norsk politisk historie. Formålet er åpenbart å ramme skolebyråden, og det er i utgangspunktet langt over grensen for illojalitet fra et embetsverk.

Dette vet de godt, varslerne. Men de mener altså at Thorkildsens oppførsel er så klanderverdig at deres handlinger kan forsvares. Beskrivelsene som har nådd offentligheten er generelle. Men om man oppfatter at ens politiske leder har «krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende og ydmykende» oppførsel, er det forståelig at man benytter seg av varslingsinstituttet.

Dette er ikke er første gang Thorkildsen er i hardt vaer grunnet sin oppførsel. Felles for sakene synes å vaere et sterkt personlig engasjement, i en slik grad at det kan stilles spørsmål om rolleforståelse.

Bjerke-saken, der et naert samlet bydelsutvalg anklaget Thorkildsen for å ha drevet utilbørlig press på bydelsadministrasjonen i forbindelse med en barnevernssak, er et eksempel fra hennes tid som sosialbyråd.

En helt uholdbar situasjon

Formelt blir det nå opp til varslingsrådet å komme til bunns i påstandene. Men uansett hva de måtte finne, er situasjonen uholdbar. Mistilliten mot Thorkildsen vil ikke forsvinne selv om Arbeidsmiljøloven ikke skulle vaere brutt. Er den det, kan Thorkildsen neppe bli sittende.

Det er rett og slett vanskelig å forstå hvordan Utdanningsetatens toppledelse og Thorkildsen kan få til et fruktbart samarbeid etter dette.

Embetsverket plikter å følge opp politiske vedtak når de er fattet, selv om deres faglige motforestillinger i forkant av en beslutning gjerne kan vaere både sterke og tydelige