Kjenner igjen tankegangen fra kommunisttiden i Polen
Årets vinner av Booker-prisen, polske Olga Tokarczuk, er i ferd med å få det helt store internasjonale gjennombruddet.
Den polske forfatteren Olga Tokarczuk var 28 år da jernteppet som delte Europa endelig revnet, hun kunne få seg et pass og se verden. Reiseentusiasmen fra den gang danner bakgrunn for Løperne – romanen som fikk den prestisjetunge britiske Booker-prisen i år.
Løperne viser til en gammel russiskortodoks sekt som trodde at ondskapen tok deg igjen hvis du ble vaerende på ett sted. Romanen handler om å vaere i konstant bevegelse, om flyktige møter og alltid nye opplevelser.
Konstellasjons romaner
Sjangeren har hun selvdøpt« konstellasjons romaner ». Den lineaere fortellingen er erstattet av episoder og brokker som i lesernes hjerne former en helhet, slik stjernene på himmelen blir bilder.
– Ville blitt en bitrere bok i dag
Boken ble publisert i 2007 i Polen. Tokarczuk hadde ikke kunnet skrive den i dag, sier hun i en formiddagsstille hotellrestaurant under Bjørnsonfestivalen i Molde.
– Den gangen hadde vi fortsatt mange ideer om en åpen og grenseløs verden, at vi kunne reise fritt og overalt. Temaer som migranter eller flyktninger var ikke så brennende som nå. Nå ville det blitt en bitrere bok.
– Derfor leses den muligens mer romantisk nå enn for ti år siden?
– Ja, kanskje, sier Tokarczuk. Hun beskriver Løperne som en flytende, uforutsigbar roman og ble overrasket over at hun ble årets Man Booker-vinner. Den tradisjonelle anglosaksiske måten å fortelle historier på er så mye mer lineaer og realistisk. Kanskje er verden i ferd med å bli så kompleks at den formen ikke lenger strekker til, undrer forfatteren.
– Propagandaen er tilbake
Tokarczuks bøker beskrives gjerne som en slags saeregen magisk realisme.
– I Sentral-Europa stoler vi ikke like mye på virkeligheten som dere. Jeg husker propaganda. Man skaper den virkeligheten man vil, sier hun og viser til kommunisttiden.
Nå er den tankegangen på vei tilbake til Polen, mener hun. Statlig fjernsyn viser verden i svarthvitt, de lyver og driver desinformasjon.
Erfaringerme d falske virkelighetsbeskrivelse r er bare én av mange grunner til at polakkene opplever verden som mer flytende enn andre. Historien er en dramatisk berg-og-dal-bane. Selv språket beskriver Tokarczuk som fleksibelt og mykt, som en deig som kan strekkes og formes til det man måtte behøve.
Tokarczuk er feminist, vegetarianer, opptatt av dyrs rettigheter og miljøet, dyder som ikke er saerlig populaere hos den sittende regjeringen. Hun ser seg selv som en politisk forfatter, men i den forstand at samfunnet siver inn i litteraturen hun skriver.
– Jeg er ingen aktivist, understreker hun.
– Jeg handler gjennom litteraturen. Det er det eneste jeg virkelig kan. Jeg er introvert, jeg er ingen taler – jeg sitter heller hjemme og skriver. Litteraturen gir oss en mu-
lighet til å tenke en gang til, til å ikke bare se det opplagte.
– Folk er redde
I Polen i dag er hun en av flere forfattere som er opptatt av økologi og natur, en slags motreaksjon til den litteraere trenden som preget nittitallet. Etter kommunismens fall skjedde ikke det man fra utsiden lett kunne tro: nemlig at forfatterne kastet seg over friheten ved å publisere politiske ytringer som tidligere var forbudt. I stedet ble litteraturen innadvendt, privat, intim.
– Vi var så lei av politikk, sier Tokarczuk.
Men etter årtusenskiftet er litteraturen blitt mer utadvendt og samfunnsengasjert igjen. Den er kritisk, med underliggende temaer som globalisering og miljø.
– Vi lever på randen av økologisk katastrofe. Folk er redde, sier hun.
Lengsel etter sterk leder
Denne utryggheten bidrar også til økt nasjonalisme, mer opptatthet av familien og en lengsel tilbake til fortiden og etter en sterk leder, tror hun.
Selv er hun opptatt av fortiden på en helt annen måte: Boken hun arbeider med nå er lagt til Wroclaw i 1946, naer der hun selv bor, sørvest i Polen. Tyskland mistet dette området etter andre verdenskrig, menneskene som hadde bodd der i generasjoner ble tvunget bort, mens en ny befolkning flyttet inn i husene, tomme for folk, men med etterlatte møbler og gjenstander.
– Landet var som en blank tavle for folket som kom dit, sier hun.
Besettelse etter besettelse
I scenesamtalen under Bjørnsonfestivalen beskriver Tokarczuk arbeidet sitt som en serie besettelser. Temaet hun jobber med blir altoppslukende, og hun gjør grundig research, i arkiver, gjennom intervjuer og ikke minst ved å reise.
Det største prosjektet til nå tok henne åtte år: Den tykke boken med tittel som kan oversettes til Jakobsbøkene kom i 2014. Her står en historisk person fra 1700-tallet i sentrum, en karismatisk, halvgal mann som konverterte fra jødedom til katolisisme og fikk mange med seg.
Sannhet eller fantasi?
Foran publikum avslører hun også hva som er det verste spørsmålet hun får om Løperne, reiseromanen som delvis også bygger på egne erfaringer: Hva er sant og hva er fantasi?
– Ofte vet jeg ikke helt selv hva som er virkelig og hva som ikke er det. Dette skillet finnes nemlig ikke i skjønnlitteraturen, understreker Tokarczuk.
I Sentral-Europa stoler vi ikke like mye på virkeligheten som dere
q
Olga Tokarczuk