«No platforming», Morgenbladet?

Hvem skal gis adgang til det organiserte samtalerommet? Det spørsmålet oppsummerer de siste par ukenes debatt, og meningene har som ventet vaert sterke. Også fra Morgenbladets spaltist Sumaya Jirde Ali, som skarpt kritiserer Klassekampen for å ha invitert Helge Lurås inn i en debatt om alternative medier.

Lurås driver nettstedet Resett, og han er med god grunn blitt klandret for å slippe til hets og grums i kommentarfeltene sine. Ali er gjentatte ganger blitt trakassert nettopp der, og det er derfor forståelig at hun mener prinsippene må vike for å beskytte enkeltmennesker. At Morgenbladet gir henne tilnaermet uforbeholden støtte på lederplass under tittelen «Nekt hets en plattform», er langt mer problematisk.

Pressens mandat er nettopp å legge til rette for debatt og meningsbrytning. Når politisk redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, forsvarer invitasjonen med at det er vanskelig å diskutere alternative medier uten å snakke med dem som står bak, burde Morgenbladet støtte ham helhjertet.

At avisen i stedet vil innskrenke ytringsrommet, lover ikke godt for det tillitsbyggende arbeidet den fjerde statsmakt må satse alt på fremover. Resett og andre alternative medier vokser godt, nettopp fordi tilliten til den ordinaere pressen er svekket. Om og om igjen blir vi beskyldt for å vaere partiske, for å blokkere samtaler og for å sortere etter moral fremfor argumentasjon. Den beste måten å gjenvinne respekten på er å insistere på dialog og en mangfoldig debatt, der så mange som mulig får delta, innenfor lovens rammer.

Den som skulle trenge ytterligere begrunnelse for at stengte dører er skummelt, kan lese seg opp på analysene av det svenske valget.

For hvis «no platforming» var egnet til å temme, skulle Sverigedemokraterna (SD) ha vaert en tørr, liten sviske i dag. Ingen har villet ha noe med dem gjøre. Partiet er blitt systematisk utestengt fra mediene og fra de fleste andre arenaer der politiske aktører innenfor det svenske demokratiet er blitt invitert inn.

Årets valg beviser til fulle at utestengningen ikke har virket. For åtte år siden kreket SD seg over sperregrensen. I 2014 fikk de 12,9 prosent av stemmene. Denne gangen ble det 17,6. Det er også verdt å notere seg at nesten en tredjedel av svenskene, uansett partipreferanse, mener at SD h arden beste innvandringspolitikken.

Toleransehandle rom åt aden andres synspunkter på alvor. Men istedet for å møteargument med motargument, har Sverige demokrat ernas motstanderen øyet seg med å rope fyord. Det er ikke bare tafatt. Det er også et fullstendig ubrukelig vokabular for den som vil overbevise kolleger, studievenner og bestemor om at de ikke må gi stemmen sin til et parti som jevnlig finner nynazister i rekkene.

Men svenskenes smertefulle erfaringer virker åpenbart ikke avskrekkende på alle her hjemme. Heller ikke Morgenbladet. Det er trist. For det er nettopp de anti-totalitaere verdiene Morgenbladet vil ofre i den gode saks tjeneste. Og det er akkurat der det totalitaere begynner.