Takk for sangen, Jesus

lig gruppen MercyMes sang «I Can Only Imagine».

Filmen starter med at Amy Grant (ja, countrystjernen) intervjuer sangens opphavsmann og spør hvordan han klarte å skrive en så fantastisk sang. Han svarer at det var fort gjort, det tok ti minutter. Nei, sier Amy, det må ha tatt hele livet.

Nettopp. Så kommer barndom og oppvekst med fravaerende mor og en sint far som bare er nødt til å finne Jesus på et tidspunkt.

Likandes bamse

Filmens sjangerbetegnelse (ifølge Wikipedia) er «kristent drama», og regissørene, brødrene Erwin, er ifølge samme kilde «kristne, amerikanske filmregissører».

Kravet til nyansert karaktertegning er tydeligvis ikke like strengt i kristen film som i ikke-kristen film, og det blir filmens bane. Men hvis man er forelsket i Jesus på den måten filmen forteller oss at går an, gjør det lite.

Hovedpersonen (J. Michael Finley) er filmens sterkeste kort. Han er en likandes bamse – litt Kurt Nilsen, litt Seth Rogan og lett å bli glad i. Men den gladkristne, ferdigtygde fortellermåten må regissørene rett og slett lenger ut på landet med.

For tvilerne kan filmens varme manipulasjon likevel vaere det puffet de trenger for å ta skrittet ut og si: Greit, javel da, kom inn i hjertet mitt, Jesus. Så antagelig bidrar filmen både til frelse og klingende mynt. Full pott, med andre ord. I de rette miljøene.

Dette er Trumps USA som strekker ut hånden mot oss og sier: Hold meg, gråt med meg, be med meg, og gled deg til døden med meg.