Viser oss krigens omkostninger
Leave No Trace er en oppvisning i effektivt underspill.
Film drama
Leave No Trace
USA Regi: Debra Granik
Med: Ben Foster, Thomasin McKenzie Aldersgrense 6 år
å5 Mesterlig film om krig som unnlater å nevne den. Det er noe vakkert og bedragersk ved åpningssekvensen i Debra Graniks film. Vi befinner oss dypt inne i skogene naer nordvestkysten av USA, på grensen mot Canada, og er omgitt av et paradisisk grønt teppe med vegetasjon. Her beveger Will (Ben Foster) og Tom (Thomasin McKenzie) seg uan- strengt på søken etter hva naturen kan gi dem å spise.
Litt senere leker de gjemsel, men det er noe med Wills ansiktsuttrykk som vitner om at dette ikke er en lek. Hver gang han oppdager henne, er det som om hun ikke har bestått en viktig prøve.
Hjemsøkt av krigens demoner
Will er veteran fra en av USAs kriger, sannsynligvis Afghanistan, men Granik nevner aldri krigen med et ord. I en scene ser vi at Will oppsøker et helsesenter for krigsveteraner, men kun for å hente medisiner han selger videre. Han har søkt tilflukt i den øde naturen for å holde sine demoner i sjakk. Hverdagen er en slags fortsettelse av krigsoppdraget, bortsett fra at motstanderen nå er den amerikanske staten.
I det frihetselskende USA er det ikke lenger lov å ta seg til rette ute i den frie naturen, og Tom er i skolepliktig alder. Derfor er livet blitt en kontinuerlig flukt fra øvrigheten, der datteren må henge stadig mer motvillig med.
Strippet for dialog
Graniks film er basert på Peter Rocks roman My abandonment (2009). Boken henter sin historie fra en virkelig hendelse i Portland, Oregon, der en krigsveteran levde på denne måten sammen med sin 12-årige datter.
Sammen med de to skuespillerne skaper Granik et fellesskap mellom far og datter som virker
troverdig. Deres kamp for å overleve i villmarken er nesten strippet for dialog. Helt fra starten er vi med dem på et grunnleggende plan, på jakt etter mat og ly. Men relasjonen mellom dem er i endring. Tom er i slutten av tenårene. Hun får smaken på det sivile livet da de etter en arrestasjon for en kort periode bor i et nabolag der hun får nye venner.
Hva driver Will?
Barns løsrivelse fra traumatiserte foreldre vil alltid vaere smertefull. Denne filmen handler mer om Toms langsomme erkjennelse av at hun må komme seg videre med sitt eget liv.
Tematikken kan minne om Running on Empty og Captain Fantastic, der barn av motkulturelle foreldre til slutt må bryte ut. Men Wills utfordring er annerledes og ikke ideologisk motivert: Han skulle ønske han kunne leve et normalt liv, men det går ikke.
Granik gir oss ingen informasjon om bakgrunnen hans, de snakker ikke sammen om problemet. Noen vil kanskje la seg frustrere av det, men jeg opplevde det som filmens store styrke. Vi kan se hvordan krigen lever videre i ham, uten forklarende dialog, med Fosters effektive underspill som suggestive krusninger på en overflate.
En ny Jennifer Lawrence?
Det er snart åtte år siden Graniks gjennombruddsfilm Winter’s Bone (2010), som også var Jennifer Lawrence gjennombruddsrolle. Thomasin McKenzie er en like stor åpenbaring som Lawrence var, i hvert fall for meg, men hun representerer en mer stillferdig og mindre glamorøs type.
Rollefiguren er både skjør og robust. Vi merker at hun er på vei mot noe, hun har en forhåpningsfull søken i blikket som faren mangler. Det er ikke enkelt å spille på så subtile strenger foran kamera, og det krever også en viss tålmodighet fra vår side.
Granik gir oss ikke noe gratis, hun unngår å skape spenning der hun åpenbart kunne ha gjort det. Leave No Trace etterlater seg dype spor om man vet hvor man skal se.