Veien opp av spritflasken
trøst, men hjelp til å finne noe å leve for.
Callahans vei ut av helvete gikk via kunsten. Han var en stor satiriker og kjent for sine skarpe, mørke og til tider makabre tegneserier. Ingen temaer var tabu.
En kameleon foran kamera
I filmen spilles Callahan av den mesterlige Joaquin Phoenix. Selv om det også er flotte prestasjoner fra både Hill og Rooney Mara, er det liten tvil om at dette er Phoenix’ film. I likhet med i You Were Never Really Here, som gikk på kino tidligere i år, får du her se hvilken kameleon av en skuespiller han er.
Her er han nesten ugjenkjennelig – han har kvapsete kropp og sliten, blek hud. Det fysiske spillet i rullestolen er bare et element som gjør denne rolletolkningen til noe i en klasse for seg.
Den emosjonelle råskapen trenger gjennom til deg som sitter i salen og ser på. Han er sårbar, redd, gal, likegyldig, slem, sarkastisk – og han er alt dette i én og samme scene.
Et menneskelig portrett
Gus Van Sant glamoriserer hverken veien ut av fylla eller tilvaerelsen som edru. Problemene forsvinner ikke bare man slutter å drikke. Filmens virkelige styrke er at den forteller sin historie med varme, men helt uten den sentimentaliteten man ofte får i denne typen filmer.
Du kan kanskje si at filmens ånd er i tråd med Callahans egne tegnede streker; litt kynisme, svart humor og sarkasme, men også med en god dose medmenneskelighet.