Nesten i paradis
Det går relativt fort, det er relativt billig, maten er relativt god, og servicen er super på Villa Paradisos nyeste avdeling.
– Dette virker ikke lovende. Vi burde bestilt bord. Bordvenninnen er bekymret, for vi står i kø for å komme inn døren. Innenfor diskuterer en kunde som skal hente pizza med hovmesteren.
– Det virker som om de ikke har laget dem ferdig ennå, sier Spisevennen.
Men den høflige, vennlige og effektive hovmesteren har snart ordnet både bord og pizza til de sultne foran oss i køen.
– Bare to minutter, så har vi noe ledig, sier han til oss.
Tidligere lå hippe Mad Fork her, men det holdt ikke mer enn et par år.
– Da burde Villa Paradiso ha bedre muligheter i samme lokale. Jan Vardøen pleier å treffe publikum med sine folkelige og ujålete konsepter, sier Bordvenninnen.
Pasta, pizza, eller noe annet?
Det går ikke mange minuttene før drikke står på bordet, men vi trenger litt ekstra tid til å se igjennom menyen.
– Pasta eller pizza? Kalveentrecôte ser godt ut. Uff, dette blir vanskeligere enn jeg hadde tenkt, sier Spisevennen.
Bordvenninnen spør om agnolotti, pastaputer, men den er det slutt på, beklager servitøren.
– Men prøv risonien vår, den er veldig god, sier han.
Spisevennen har endelig bestemt seg for kalveentrecôten, så han velger bort forrett. Jeg ber om tunfisk-carpaccio og deretter pizza Indiavolata, som kommer med sterk salami, mens Bordvenninnen vil ha pizza med steinsopp.
Oppmerksom service
Det går fort å få både mat og drikke, og ivrige servitører tar bort tomme glass og spør om vi har trenger mer å drikke etter at den som har levert forrettene har tatt opp bestilling.
– De er effektive her, sier Bordvenninnen og tar en gaffel av de små pastagrynene toppet med dampede blåskjell uten skall.
– Dette er godt! Smak, sier hun og strekker frem gaffelen.
Risonien har bra tyggemotstand og en tydelig smak av sjø. Persillesmør setter den ekstra avslutningen på smaken.
– Kan jeg få prøve litt av tunfisken da? spør hun.
Tunfisken er smørmyk, kantet med valmuefrø og har deretter fått rikelig med god olivenolje over seg. Et par oliven setter et salt smakspunktum på retten.
Glovarm pizza
Det tar ikke lang tid før hovedrettene er klare, og både Bordvenninnen og Spisevennen har bestilt rødvin til disse, Frappato fra Sicilia. Jeg fortsetter med Nastro Azzuro, en lett italiensk øl av pilsnertype.
– Den er litt sur, mener Spisevennen, som lurer på om vi har fått siste rest fra en flaske. Men han skryter av kalveentrecôten sin, som ligger på masse sopp og løk.
Min Indiavolata er bra, med en lett brent tone på skorpen. Ifølge menyen kommer salamien fra frittgående Svartskogsvin, så vi snakker kortreist mat.
Du blir ikke blakk
Bordvenninnen er også fornøyd med sin pizza Cacciatore, selv om de har spart på steinsoppen.
Vi avslutter med en tiramisú på deling, mens Spisevennen tar en affogato – en kule iskrem med espresso. Tiramisuen er deilig myk og kremet.