Universitetene trues ikke av ideer utenfra

Beathe Øgård, leder av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), ønsker flere røster og økt meningsmangfold i akademia. Professor Jens Saugstad med flere slår tilbake og mener hun forfekter en antivitenskapelig avkoloniseringsideologi.

Vitenskapens rådende ideal har røtter i vestlig kultur og historie. Den vestlige vitenskapstradisjonen ble også stadfestet i europeiske lands kolonier i andre deler av verden.

Utdanningssystemet i India er eksempelvis bygd opp etter mal av det britiske, og en rekke universiteter verden over er tuftet på klassiske europeiske universitetsideer. Å fornekte dette ville vaere å skrive om historien.

Vestlige vitenskapsidealer, teorier og metoder har, og har hatt, stor verdi. Det opplever vi at Øgård er enig i. Men vi må aldri slutte å utfordre eksisterende sannheter, søke nye vitenskapelige metoder eller ha et vedvarende kritisk kunnskapssyn. Det ligger i vitenskapens natur. Spørsmålet er om den vestlige vitenskapstradisjonen i stor nok grad tar innover seg og er opptatt av vitenskapelige utfordringer utenfor seg selv.

Økt internasjonalisering og dermed et økt mangfold blant studenter, forskere og laerere vil, som Øgård påpeker, sannsynligvis bringe et mangfold av perspektiver inn i vitenskapelige diskusjoner. En erkjennelse av den historiske konteksten europeisk vitenskap er utviklet i, er en god begynnelse.

Å åpne for kunnskap utviklet i ande deler av verden er en god fortsettelse. Og selvsagt skal nye perspektiver møtes med et kritisk blikk.

Universitetene i Norge står i en lang europeisk vitenskapstradisjon, men verdsetter like fullt meningsmangfold. Et universitet står seg på å vaere selvkritisk og åpent for nye ideer.

Øgård sier: «For oss handler ikke debatten om å endre vitenskapens prinsipper og metoder eller erstatte vestlige universitetstradisjoner, men om å anerkjenne at andre perspektiver og kunnskapssystemer kan ha verdi.» Det bør hun bli trodd på og respektert for.