Jeg slapp ikke inn i Israel. Men jeg vil aldri slutte å kjempe for palestinernes rettigheter.
Jeg skulle på studietur med Palestinakomiteen i sommer, men turen ble avlyst av den israelske ambassaden.
Den israelske ambassaden nektet oss innreise, bare fordi en gjeng ungdom og unge voksne ville søke kunnskap og få innblikk i andre livssituasjon.
Israels ambassadør i Norge Raphael Schutz begrunner dette med at Palestinakomiteen er en «agent for hat» og «et ekstremt negativt og destruktivt element».
Palestinakomiteen har dratt på mange ungdomsturer før som har vist at de kan oppføre seg og ikke er annet enn fredelige turister som vil se forholdene israelere og palestinere lever under.
Udemokratisk og uetisk
Dan Poraz, som er visestasjonssjef ved den israelske ambassaden i Oslo, mener det er en «indoktrineringstur», og at Israel har rett til å nekte folk innreise. Han har rett i at han kan nekte innreise til sitt land, men den eneste måten å komme seg til Palestina på, den eneste måten å oppleve begge sider av apartheidstaten på, er ved å reise til Israel.
Det at Palestinakomiteens ungdommer ikke slipper inn i Israel og Palestina i 2018, tror jeg har mye med det Israel holder på med å gjøre. Da jeg møtte en representant fra Palestinakomitteen for å prate om turen jeg hadde i vente, fikk faren min og jeg høre at det hendte at norske ungdom og voksne brøt sammen i tårer da de så behandlingen av og levekårene til palestinerne.
Det er inntrykk nordmenn tar med seg hjem og kan vise bilder av til venner og bekjente. Det er ingenting som er så troverdig som bilder. Jeg tror at når nordmenn slipper inn i Palestina, skader det Israels sak, derfor velger Israel ikke å slippe nordmenn inn. Dette er både udemokratisk og uetisk.
På turen ville jeg sett både Israel og store deler av Vestbredden (Palestina). At det er en ren indoktrineringstur, er bare tull. Det er begrenset hvor mye det går an å lyve til ungdommene når de er der nede og ser alt selv.
Har skremt foreldrene mine
Dette har skremt foreldrene mine. Etter svaret vi fikk fra den israelske ambassaden, tør ikke foreldrene mine å la meg prøve å dra på ny tur i oktober. Det virker som Israels harde terrorlinje mot sivile skaper frykt.
Foreldrene mine har muligheten til å velge å holde meg hjemme fordi det er trygt. Det samme valget har ikke foreldrene i Palestina. Med begrenset mengde strøm, vann, jobber og medisin (mye grunnet okkupasjonen) må palestinske foreldre krysse fingrene hver gang ungene går ut for å leke eller går til skole. De må krysse fingrene for at huset ikke blir angrepet av bombefly, gravemaskin eller drone.
Jeg skal fortsette å kjempe
Stressnivået er ekstremt høyt blant eldre og unge i Palestina, de føler seg oversett, og det er mye depresjon. Arbeidsledigheten er høy på tross av at palestinere er godt utdannet. Det er nå palestinerne trenger støtte og solidaritet som mest.
Jeg tror at Israel bruker en skremselsstrategi for å isolere palestinerne og holde turister på avstand, i håp om at palestinerne skal gi opp og aktivister bli redde.
Aktivister over hele verden jobber stadig for at palestinerne skal bli hørt, selv om de får beskyldninger om å vaere antisemittiske slengt etter seg. Jeg vet i hvert fall at jeg skal kjempe for Palestina til min død, om det blir neste år på en demonstrasjon på Vestbredden eller om 80 år på sykehjem. Jeg skal aldri la meg kneble av Israel og den israelske ambassaden. Og jeg skal aldri bli kalt en agent for hat. For hvert skritt vi blir dyttet tilbake, skal vi ta to skritt frem.