Politikken har kostet henne tre ektemenn
Jane Fondas (80) politiske engasjement har kostet henne tre ektemenn og gitt henne et stempel som landssviker.
Vietnamkrigen endret alt. Før jeg engasjerte meg i antikrigsbevegelsen, hadde jeg levd et interessant liv, men det var også et meningsløst liv, sier Jane Fonda. Aftenposten treffer stjernen på et luksushotell i Beverly Hills, hun er som alltid vakkert sminket og ulastelig antrukket i en mønstret silkebluse, matchende bukser og med rødmalte negler.
Også på naert hold er det vanskelig å tro at hun er en dag over 60, selv om man vet at hun har tydd til plastisk kirurgi for å bevare utseendet. Fonda minner mest om en slik velbeslått L.A.-bestemor man finner vandrende i butikkene på Rodeo Drive. Det er lite ved henne som røper at hun faktisk er en revolusjonaer bråkmaker.
Men skuespilleren har vaert på krigsstien i snart 50 år, og det har hun tenkt å fortsette med. Hun har stått på barrikadene for borgerrettigheter, miljøvern og sosialdemokratiske idealer. Hun har engasjert seg i kvinnekampen, i den urettferdige behandlingen av USAs urfolk og Midtøsten-konflikten. 80-åringen protesterte høylytt da USA invaderte Irak, og har i det siste engasjert seg i rettighetene til folk i lavlønnsyrker som landbruksarbeidere, hushjelper, hotellbetjening og servitører som nesten utelukkende jobber for driks.
– Jeg er heldig som er berømt, for det gir meg en mulighet til å gi grasrotbevegelser en unik plattform. Det er et privilegium å kunne slå meg sammen med ildsjeler som tar tak i problemer og kjemper mot sosial urett og hjelpe dem til å nå et større publikum, sier hun.
Denne dagen er det sitt eget liv hun er på hotellet for å skape blest om; dokumentarfilmen Jane Fonda in Five Acts, om hennes liv som skuespiller, aktivist, familiemenneske – og treningsguru, er snart premiereklar på betalTV-kanalen HBO.
SIN FARS DATTER.
Det var langtfra gitt at Jane Fonda skulle vokse opp til å bli en av de mest kontroversielle figurene i amerikansk samfunnsdebatt på 60- og 70-tallet. Det var ikke engang gitt at hun skulle bli skuespiller, selv om faren hennes var den legendariske filmstjernen Henry Fonda. Moren var sosietetskvinnen Frances Ford Seymour, og i ukebladene ble familien fremstilt som den amerikanske drømmen. I dokumentaren beskriver Fonda imidlertid en barndom med en mentalt syk mor og en fravaerende far. Hun var mye alene. – Jeg vokste opp i skyggen av en nasjonalskatt. Pappa var helamerikansk, og symbolet på det USA folk ønsket å tro på. Han var en helt for mange, men slike menn er ikke alltid gode fedre, påpeker hun.
Moren slet med depresjon og gikk ut og inn av mentalsykehus. Hun tok sitt eget liv i 1950, tre måneder etter at Henry Fonda forlot henne for en mye yngre kvinne. Jane var tolv år gammel og skulle de neste 60 årene klandre seg selv for morens død. I tenårene utviklet hun spiseforstyrrelser, og da hun var ferdig med videregående, visste hun ikke helt hva hun skulle ta seg til. Hun bodde fremdeles hjemme hos faren i Malibu i California, og noen hus
bortenfor bodde teaterlegenden Lee Strasberg. Fonda tok mot til seg og banket på døren hans. Senere skulle Strasberg si at ved første øyekast så Fonda ut som verdens kjedeligste A4-jente, men at hun hadde et blikk som røpet en veldig dybde. Fonda fikk lov til å gå i laere hos ham.
– At Strasberg sa jeg hadde talent, ble et vendepunkt, forteller hun.
OPPVÅKNINGEN. Fonda flyttet etter hvert til New York og debuterte på Broadway i 1960. Filmroller fulgte, men det var stort sett lettbente komedier hun fikk medvirke i. Hun følte fremdeles at hun sto i sin fars skygge, og reiste til Frankrike i 1963 for å komme seg unna. Her traff hun Roger Vadim, som noen år tidligere hadde laget skandale med sin debutfilm Og Gud skapte kvinnen (1956). Han var fransk films største rockestjerne, og Fonda flat pladask. De to giftet seg like etter.
Helt siden barndommen hadde Fonda lengtet etter stabilitet og en varm familieatmosfaere, men Vadim var mer opptatt av fest og moro enn A4-tilvaerelsen.
– Klaget jeg, fikk jeg beskjed om at jeg var småborgerlig, forteller hun i dokumentaren.
Så ble hun gravid, og livet tok en annen retning. Året var 1967, og på TV så hun hvordan amerikanske fly bombet Vietnam sønder og sammen. Noen måneder senere skulle hun møte amerikanske soldater i Paris, som fortalte om sine opplevelser i det krigsherjede landet. Slik ble engasjementet hennes og datteren hennes Vanessa født omtrent samtidig i 1968.
Den gryende samfunnsbevisstheten begynte også å påvirke rollevalgene hennes. I 1969 kastet hun seg over muligheten til å spille hovedrollen i They Shoot Horses, Don’t They?. – Det var min første film som virkelig handlet om noe. Dramaet er en metafor for det amerikanske samfunnet, om grådighet og desperasjonen hos dem som ikke har penger, forteller hun.
For første gang opplevde hun også å ha en regissør som lyttet til henne. Sydney Pollack var genuint opptatt av hva Fonda syntes om manuset og ville gjerne høre hennes kreative innspill. Det ble et vendepunkt for å finne den tryggheten i seg selv som hun tidligere hadde søkt etter hos andre. Parallelt vokste engasjementet i antikrigsbevegelsen. Det hedonistiske livet med ektemannen virket med ett tomt og meningsløst.
– For Vadim var det nok merkelig å ha en kone som forlot ham, ikke for en annen mann, men for et ideal, bemerker hun.
HANOI-JANE. På 1960- og 70-tallet var Vietnamkrigen et åpent sår i USA. Fonda var blitt en av krigens mest høylytte kritikere, og i 1972 reiste hun til Hanoi i Nord-Vietnam for å se med egne øyne hva som foregikk der. Med pressen på slep ønsket hun å skape oppmerksomhet om den amerikanske bombingen og ødeleggelsene av