Mild kritikk for 588 bomber
USA var fornøyd med innsatsen Norge på kort varsel kunne yte i Libya. Da er det levelig med litt kritikk fra et utvalg.
Krigen i Libya i 2011 skulle beskytte sivile mot folkemord, men det mest konkrete resultatet var at diktator Muammar alGaddafi ble drept og landet ble splittet, lovløst og voldelig.
Intervensjonen utenfra bidro til at én dårlig situasjon ble avløst av en enda dårligere. Det undertrykkende Gaddafi-regimet tilbød i alle fall en viss stabilitet og økonomisk utvikling, selv om det må legges til at borgerkrigen i 2011 var i ferd med å endre bildet. Uansett vil de faerreste i dag hevde at det såkalte verdenssamfunnets inngripen for å støtte de libyske opprørerne mot diktatoren, var en suksess.
Betyr dette at beslutningen om å gå til krig i 2011 var feil?
FN-prinsippet «Responsibilty to protect» (R2P) ble til etter erfaringene med folkemordet i Rwanda i 1994 og Srebrenica-massakren i 1995. Mennesker ble da slaktet, uten at verden foretok seg noe.
Libya var det første tilfellet der FNs sikkerhetsråd autoriserte en militaer intervensjon under henvisning til R2P. Krigen om byen Benghazi, kontrollert av opprørere, ble oppfattet som akutt. Gaddafi snakket om folk der som «kakerlakker» og truet med dødsstraff. Språkbruken minnet om den fra Rwanda.
Passivitet mer behagelig
I ettertid er det reist tvil om situasjonen var så akutt som rapportene tydet på, men datidens beslutningstagere – herunder den norske regjeringen – hadde ingen etterpåklokskap å støtte seg til.
Å la vaere å gripe inn er alltid mer behagelig. Man kan slippe å føle noe ansvar. Men det gir ikke nødvendigvis et bedre resultat. Historien gir ingen sikker informasjon om andre utfall enn det som materialiserte seg.
Har det gått bedre i Syria enn i Libya? Den direkte militaere innblandingen fra vestlige land i den syriske borgerkrigen, kom sent og har så langt vaert begrenset.
Rapporten fra Libya-utvalget som ble lagt frem torsdag, gir bare mild kritikk til den rødgrønne regjeringen for prosessen de hektiske dagene i 2011.
Situasjonen krevde raske beslutninger. Disse ble gjennomført på en måte utvalget mener var konstitusjonelt forsvarlig. Stortinget fikk tilstrekkelig informasjon. Det folkerettslige grunnlaget var godt nok.
Målenes sammenheng
Folkeretten er et kritisk punkt. Det er ingen tvil om at inngripenen i første omgang, da det handlet om beskyttelse av folk mot en fryktet massakre, var berettiget.
Spørsmålet er om resolusjonen i FNs sikkerhetsråd også dekker krigens senere vending, da det handlet om å redusere regimets militaere slagkraft. Det var i denne fasen det lyktes opprørerne å finne og ta livet av Gaddafi.
Sikkerhetsrådets resolusjon sier ingenting om at regimeendring var et mål.
Utvalget avklarer ikke spørsmålet, men «frikjenner» den norske regjeringen ved å konkludere med at krigens andre fase hadde «et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag fordi operasjonen ble vurdert som nødvendig for å beskytte sivile». Utvalget mener altså at det første målet rettferdiggjør det andre, fordi de henger sammen.
Det meste som kommer av kritikk, dreier seg om det som på moderne statsnorsk kalles forbedringspunkter: Det trengs klargjøring av lovgrunnlag, mer informasjon til Stortinget og offentligheten, bedre dokumentasjon – skriftlig – av prosesser.
Forbedringspunktene er viktige nok, for krig er alvorlig. Den norske deltagelsen i Libya-krigen var dessuten langt fra marginal: 10 prosent av bombene ble sluppet av norske fly.
Utvalget fremhever også at norske myndigheter manglet en egen forståelse av situasjonen i Libya. Man støttet seg kun til det internasjonale nettverket, i dette tilfellet primaert FN.
På pressekonferansen sa utvalgsleder Jan Petersen at det er viktig å ha et slikt selvstendig informasjonsgrunnlag når man vil gå til krig, noe man trygt kan si seg enig i, men han la til at det neppe hadde endret beslutningen:
– Norge bekjenner seg jo til prinsippet om en FN-ledet verden.
Til å leve med
Her kunne det legges til at Norge også bekjenner seg til prinsippet om å vaere et ivrig NATO-medlem, alltid blant de første til å rekke hånden opp når alliansens mektige etterlyser frivillige til innsats.
Lojaliteten til FN og NATO er en blanding av politisk idealisme og ren interessepolitikk. Som et lite land med en utsatt geografisk posisjon gjelder det å ha mange og mektige venner. En dag kan det vaere i Norge det trengs militaer innsats.
De allierte, ikke minst USA, var fornøyd med innsatsen Norge på kort varsel kunne yte i Libya. Da er det levelig med kritikk fra et utvalg, saerlig når kritikken er mild.