Hedda Gabler som en rystende feministisk thriller
Sofia Jupithers feministiske tolkning av Hedda Gabler er frisk, farlig og velspilt.
Nationaltheatret, Torshovteatret Regi: Sofia Jupither
Scenografi: Erlend Birkeland Kostymedesign: Ellen Ystehede Lysdesign: Philip Isaksen
Med: Kjersti Botn Sandal, Herman Sabado, Trond Espen Seim, Benjamin Helstad, Hanna-Maria Grønneberg og Marika Enstad.
Hedda Gabler blir ofte spilt som en sterk kvinne. Men hva gjør egentlig Hedda så «sterk»? At hun får ting til å skje? At hun kjemper om makt i en verden av menn?
Regissør Sofia Jupither drar Henrik Ibsens mest gåtefulle kvinne i en helt annen retning. Her er Hedda både et svakt menneske med en sterk dødsdrift og et offer for mennene rundt henne.
Rollene hun får tildelt er trange: Kone, vordende mor, vertinne og elskerinne. Men forsøkene på å bryte ut av dem, ender i ytterligere tap av makt. Selv tror hun ikke at hun har anlegg for annet enn å kjede seg. Dette blir utgangspunktet for en intens thriller på Torshovteatret.
Det koselige blir tragisk
Scenerommet består av en sofagruppe av det blå, putete og småborgerlige slaget. Bak sofaen, som snurrer rundt mellom aktene, er det små hyller for krukker, aviser og all verdens pyntegjenstander. Men blant alt nipsen er også Hedda Gablers eneste forlystelse: General Gablers pistoler.
De blir en faretruende kontrast til den tantete atmosfaeren som regissør og skuespillere skaper i stykkets første scener.
Kjersti Botn Sandals Hedda er nemlig ikke den isnende kvinnen vi ofte ser henne som. Hun er varm og trivelig, om enn svaert anspent. I stykkets første scener berører hun gladelig sin nye ektemann Jørgen Tesman, selv om det bare oser forakt av Ibsens replikker. Hun gjør sitt beste for at Tesmans tante Julle skal ha det koselig, inntil spydighetene bare pipler frem, som en desperat flukt fra kjedsomheten.
Denne etableringen av en tilsynelatende koselighet, gjør Heddas tragedie desto større.
Høstens farligste type
Torshovteatrets Hedda har mer til felles med Nora i Et dukkehjem enn den krigførende Hjørdis i Haermennene på Helgeland, som hun under Ibsenfestivalen blir sammenlignet med.
I likhet med Nora blir Hedda dullet med, snakket ned til og objektivert fra første scene. Men der Nora tar selvstendige valg til gode for andre, vil ikke Hedda gjøre noe fornuftig.
Hun vil vaere omgitt av skjønnhet, av en drøm om vinløv i håret. En drøm som er uskyldig, inntil denne teaterhøstens farligste karakter kommer inn på scenen: Trond Espen Seims assessor Brack.
En flørtende og autoritaer levemann, som i Seims skikkelse også har en faderlig varme. Seim balanserer karakteren mellom sjarm og kontroll, og får alle Ibsens små nyanser til å blinke fra sofakroken. Når karakteren går fra å vaere verbalt vittig til fysisk farlig, er det et virkelig ekkelt sceneøyeblikk.
Perfekt – og grusom – avslutning
På Torshovteatret er ikke Jørgen Tesman en sosialt klønete fagmann. Herman Sabado spiller ham isteden som et voksent barn som ikke egentlig vil ha Hedda til kone. Kanskje vil han ha et fang, kanskje vil han ha noen andre. Hedda tviholder isteden på ungdomskameraten Eilert Løvborg (en troverdig Benjamin Helstad), men han er mer interessert i utroskap enn kameratskap.
Thea Elvsted, overbevisende spilt av debutant Hanna-Maria Grønneberg, kommer inn som en slags katalysator. En kvinne som med sin enfoldighet har fått til alt det Hedda drømmer om. Hun har vaert noe for andre. Når orden er opprettet mellom karakterene, går Hedda Gabler opp i andre etasje.
Hun løfter pistolen – men skyter seg ikke i tinningen. Sofia Jupither gir oss isteden et pistolskudd som har ekko inn i vår egen tid. En perfekt avslutning, i all sin grusomhet.
Jeg sier ikke mer, så kom deg på teater.
Spilles til 27. oktober.