Den feteste rockelåten akkurat nå

godt at låten sist uke ble med på NY Times viktige anbefalingsliste.

Herligheten åpner på beste vis med et gjentagende riff skapt av blytung bass og herlig kubjelle. Igjen og igjen. Etter et halvt minutt fylles lydbildet av en stikkende, metallisk gitar som spiller opp et annet og tilnaermet malplassert riff, før vokalen endelig får plass til å skinne.

«If you don’t return my time, you know I won’t recover» synger vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit smått desperat. Her skjønner vi at fortelleren har feilet i et ulykkelig forhold. Fortvilet håper hun at motparten likevel vil følge lyset tilbake.

At ting ikke er lett, understrekes så til de grader av den etter hvert mer og mer illsinte gitaren som ligger under. Den skaper en aldri hvilende følelse av uro. Komplett med lett forvrengt gitarlyd er dette genialt sammensatt.

Gitaren lever

Midtveis roer låten litt ned i et seigere og mer prog-aktig parti, men ordentlig fred blir det likevel aldri. Til slutt river gitaren tak igjen, før alt ender med en mer passiv gjentagelse av tittelen. Dette forholdet kan aldri gå bra.

Bra vil det derimot gå for Pom Poko, som gjennom sine nå fire singler leverer på stigende kurve. Det er lett å se en lysende fremtid for kvartetten Jonas Krøvel, Ola Djupvik, Martin Miguel Almagro Tonne og Ragnhild Fangel Jamtveit, om de fortsetter slik.

I en listeverden dominert av urban musikk, er det nydelig å kjenne gitaren leve og bite som her.