Et album fylt med engasjerte pekefingre
opp med på sitt debutalbum.
23-åringen fra Sunnmøre har allerede fått mye oppmerksomhet for låten «Hei Erna», som ble en hit med flere hundre tusen avspillinger i den digitale sfaere. Politikk engasjerer. Ung Poesi slippes uten reklamering på Facebook, naturligvis.
Tekst i sentrum
Nå ville jeg vanligvis hoppet rett inn i det musikalske og skrevet adjektivrikt om lydbildet, men ikke denne gangen. Hos Jon Olav står nemlig tekstene helt i sentrum – han sier han vil bringe mening tilbake i musikken.
Her synges det om samfunnsutfordringer sett fra et ungt synspunkt. Alt fra press på sosiale medier til klimaproblemer og flyktningkrisen tas opp. Han synger tydelig på vegne av mange og med overbevisning og humoristisk brodd. Metaforer og direkte tale blandes pent sammen, og dialekten gir litt ekstra sjarmpoeng.
Jon Olav er selvsikker i sine meninger, og det er lett å la seg rive med når de blir presentert i en såpass fengende form. «Du vil ha monopol på livet,» synger han i spretne «Idiot», hvor han tar et oppgjør med eldre generasjoners sta selvsikkerhet i blant annet innvandringsdebatten.
Den manglende evnen vi som samfunn har til å omstille oss, er et gjennomgangstema her. Som på «Kvite bygningar» hvor samfunnskonstruksjoner pekes ut og rives ned: «Vi bor i et luftslott som vi har bygd rundt oss sjøl.» Word.
Referanserik poprock
Albumet har god musikalsk variasjon. Hver låt har en egen vri, selv om noen er mer anonyme. Jon Olav har fin popteft og har laget flere refreng som vil mase seg inn i den kollektive bevisstheten, omgitt av tilbakelente melodier man raskt nynner med til.
«Repetitivt system» bringer tankene til tidlig Radiohead med sine snasne vokalfraseringer over et luftig lydbilde, mens nevnte «Kvite bygningar» er en dynamisk poprocker med rytmeseksjonen som drivkraft.
Jeg savner litt egen identitet musikalsk, men Jon Olav gjør en god jobb med å sy sammen varierte referanser som favner passe vidt i popsfaeren. Platen har god flyt fra lystig rølp til den nydelige pianoballaden «Bli her og sitt».
Avslutningsvis kommer «Gutt med raud caps», hvor hovedpersonen går mer i seg selv som sårbart individ. Her er han selvbevisst og viser frem skårene i selvsikkerheten. En fin slutt på et album fylt med engasjerte pekefingre.