Skremmende og solid opera
Herman er ingen klassisk operahelt. Han er plaget og mentalt forstyrret både av kjaerlighet og tilsynelatende av spillavhengighet. Han portretteres ikke engang spesielt sympatisk. Han hopper fra den ene besettelsen til den andre og greier ikke forholde seg til vanlige samfunnsnormer, selv ikke overfor kvinnen han hevder å elske.
For Tsjajkovskij var likevel antihelten Herman en viktig figur. I en dagboktekst skriver komponisten at han gråt da han skrev ut Hermans skjebne. Mange forklarer denne naerheten ved å trekke paralleller mellom Tsjaikovskijs halvskjulte homoseksualitet og Hermans utenforskap, men høstens oppsetning i Operaen lar de biografiske sammenhengene ligge.
I stedet understrekes Hermans rolle som opprøreren, han som nekter å spille etter reglene.
Sterke stemmer og varm regi gjør at også publikum kan bli sittende med en klump i halsen når Herman til slutt gir etter for presset.
Psykologi og spontanapplaus
Operahandlinger har en tendens til å gå langsomt fremover. Spar Dame viser hvorfor det er helt nødvendig.
Stadig stopper handlingen opp fordi vi skal utforske en sinnsstemning hos en av karakterene gjennom en forholdsvis lang arie. I operaer der psykologien er mindre viktig, kan det noen ganger føles forsert. Hos Tsjajkovskij utgjør disse både konseptuelle og musikalske hjørnestener. Det er her det virkelige interessante foregår.
Den desperate tvilen hos Lisa (glimrende tolket av Svetlana Aksenova, som også gjorde en flottpå samme scene i fjor) når hun håper at hennes utkårede ikke er en drapsmann, formidles med fylde, farge og intensitet. Duetten i annen akt mellom Lisa og Herman (en intens og gripende Peter Wedd) er et musikalsk høydepunkt.
Hege Høisaeter er magnetisk som den nostalgiske og bitre, aldrende grevinnen, og Konstantin Shushakov utløste velfortjent spontan applaus etter en skinnende tolkning av Jeletskijs selvhøytidelige kjaerlighetserklaering.
Et gjennomgående svaert dyktig sangerlag.
Å føle med er å erfare
Tsjaikovskijs opera gjorde stor suksess på premieren i 1890. Denne regien, signert Armand Bernard, så dagens lys i Toulouse i 2008. Den tåler gjensynet fint. Her møtes sanatorium og ballsal, russisk og europeisk sosietetskultur og 17og 1800-tallskostymer i en klassisk operaoppsetning uten påtrengende samtidskommentarer.
Det betyr ikke at operaen kun er virkelighetsflukt. Dirigent Lothar Koenigs får samspillet mellom orkester, solister og kor til å svinge, og vet å understreke de harmoniske vendingene og melodiske høydepunktene som skyver lyttende hjerter mot bristepunktet.
Å føle med er å erfare. Selv om oppsetningen mangler stjernestøvet som gjør den til en skjellsettende opplevelse, er det en høykvalitetsforestilling som etterlater oss en musikalsk og emosjonell erfaring rikere.