Skremmende morsomt
man kunne valgt å vaere en annen? Hva om man ikke er så betatt av en frihet som kan kjøpes for prisen av en burger eller som betyr null ansvar?
I informasjonsteknologiens alder, når verden er blitt liten, er avstanden mellom menneskene større enn noen gang.
Ensomheten er større, grådigheten er større, og vi forsøker på alle måter å slippe unna regningen. Vi ønsker kanskje fellesskap, men med privat svømmebasseng. Vi vil spise sunt, men røyker på oss bronkitt i drivhuset for økologiske grønnsaker. Vi er blitt til rotter som lever på en luksuriøs søppelhaug.
For mye frihet
Tone Mostraum, Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred og Andrine Saether skildrer hver for seg, noen ganger sammen, oftest rett forbi hverandre, og hele tiden med suveren timing, hvordan vi griper i luften etter et fellesskap som ikke finnes.
Aggresjon overtar når kommunikasjon foregår mellom mennesker på hver sin planet. Vi tåler ikke friheten. Vi er åpenbart programmert for misnøye.
Dette er noen få av Jonas Corell Petersens temaer i Arbeidstittel: Savnet fellesskap. Han er en leken teatermann, i språk, situasjoner og åpenhet for impulser fra sitt team, men det blir i meste laget.
I havet av andre temaer er menneskets behov for å underkaste seg – religion, kjaerlighet, shopping, sex, hva som helst. Noen krever politiske inngrep og møter Ap-kontorets telefonsvarer. Jesus (Ole Johan Skjelbred, blid og sjarmerende i mild rus) dukker opp og møter på sin side bare rasende spørsmål han ikke er saerlig interessert i å svare på. Tone Mostraum inviterer impulsivt alle på middag med overnatting, og serverer regningen neste morgen.
Synthmusikken (Gaute Tønder), fra knappene 1 til 8, avleveres av Andrine Saether som überkul 90-talls DJ med knekk i knaerne. Det absolutte høydepunkt er kvartettens militante YMCA – denne versjonen av boybandklassikeren fører gradvis tankene til sovjetiske eller nordkoreanske militaerparader – og Olav Waastads stigende trykk på «sammen» gjør det til verdens mest skremmende ord.
For mange darlings
Åpningsvideoen viser trekkfugler i store svermer. De drar dit det er varmt og hvor det er vann. Til evig tid frem og tilbake. Slik sau og geit bringes hit og dit, i sikkerhet.
Den moderne europeer synes nok også det er greiest med folk som flytter inn for en stund, og ikke bare blir. Vi vil ha plass til å vaere oss selv (og det er kanskje ikke så rart, heller). Alt var nok bedre da menn nøt et fellesskap som tause jegere, helt uten kvinners høylytte krav om å bli sett og hørt. Alt var bedre da fascismen var ny ..., sier Corell, mens vi rister av latter. Men han byr ikke på noen løsning.
Det er forvirrende, klinkende klart, dystert, skremmende og ualminnelig morsomt. Det er også for langt, for utflytende og til slutt utmattende. Kill noen darlings!