Norsk skjønnlitteratur har alltid vaert alvorets og tungsinnets arena
Aftenpostens nye litteraturanmelder Preben Jordal proklamerte i et intervju at det er for mye gravalvor i norsk litteratur, og jeg kan ikke huske å ha vaert like forventningsfull til en nyansatt siden Barack Obama. Skal Jordal virkelig vaere pikadoren med det første lansestikket i de anstrengte metaforers okse?
Norsk skjønnlitteratur har alltid vaert alvorets og tungsinnets arena. Tenk bare på alle intervjuene der forfatteren beskriver skriveprosessen som ‘terapi’, og at han eller hun har ‘skrevet seg gjennom sorgen’. Når hørte du sist en forfatter utbasunere at hun har skrevet seg gjennom begeistringen? Eller gleden?
Mollstemt slagside i 2300 år
Man kan si at litteraturskuta har hatt en mollstemt slagside allerede siden den la fra kai. I rundt år 300 f.kr. skrev Aristoteles Poetikken, en innføring i dikterkunsten, verket som danner fundamentet for hele vår litteraturforståelse. Tragedien omtales der i rikt monn, og det henvises også til et søsterverk om komedien. Problemet er bare at verket om komedien har gått tapt. Vi sitter faktisk kun igjen med halve håndboken, slik at tragedien alene har fått øve sin innflytelse på hva litteratur skal vaere.
Og kvalitetsidealet i litteraturen er i dag mistenkelig smalt. Hvilke ord trekkes ut fra bokanmeldelser og trykkes på omslaget ved siden av sekserterningene? Jo, hudløs, sterk, gripende, skjellsettende, dypt rystende. Bøker skal berøre, de skal sette spor. Denne trangsyntheten er saeregen for litteraturen. Innen andre medier, som film og musikk, har man innsett at ulike uttrykk kan ha ulike kvaliteter. Man kan utmerket godt synes at Superbad er en førsteklasses film, selv om den unektelig virker nokså lettbent sett opp mot Hotel Rwanda. Og tilsvarende i musikkanmeldelsene, der Beethoven-entusiaster ikke gis muligheten til å sable ned Daft Punk med henvisning til manglende cembalo. Når enkelte anmeldere allikevel insisterer på å vurdere fabulerende og humoristisk skjønnlitteratur etter såkalt høylitteraere idealer, blir det derfor like meningsløst som å måle fiberinnholdet i en Fruktnøtt-sjokolade.
Klump fremfor kiling
Jo, vi leser bøker for å la en forfatter lede oss til tanker og følelser som er utenfor vår egen rekkevidde. Men skal melankolien vaere det eneste verdige målet? Er det virkelig mer verdifullt at lesere kjenner en klump i magen enn at det kiler i hjernen?
Det er naermest som en etterklang fra pietismen, hvordan norske forfattere aldri helt tillater seg selv å slippe alvoret av syne, men forblir tjoret fast til virkeligheten og aldri slipper lenger ut enn til sorgmunterheten. En forfatter som setter seg bak tastaturet, har i prinsippet absolutt alle muligheter: Hun kan sjonglere med naturlover, hun kan skrive om reinkarnasjonssentralen, hun kan innta perspektivet til et tre. Med denne uendeligheten av muligheter til rådighet er det derfor forstemmende å konstatere at brorparten av norske bøker stadig handler om en bygd som noen har flyttet fra, uten helt å klare å slippe tak i. Å utelukkende skrive om den virkeligheten vi allerede kjenner, er et grovt sløseri med fiksjonens potensial.
Hva hvis ...
Man skal vaere varsom med å trekke frem USA som et forbilde i våre dager, men de har vitterlig et større spenn i litteraturen, formodentlig fordi de er en nasjon delvis tuftet på forakt for den gamle verdens fastgrodde normer og har en videre definisjon av litteraturbegrepet.
Ingeniøren Kurt Vonnegut sa «I have been an occupant of a file drawer labeled ‘science fiction’ ... and I would like out, particularly since so many serious critics regularly mistake the drawer for a urinal.» Gjennom sitt virke kvistet han løype for mange ikke-forfattere. Woody Allen, for eksempel, ble først kjent gjennom sine high-concept noveller med titler som If the impressionists had been dentists og The whore of Mensa. Manusforfatterne Simon