Du trenger ikke å like fadderuken, ha tre verv og bo på campus for å kalle deg student
Vi trenger en bredere forståelse av hva det vil si å vaere student.
På vei til første skoledag på Blindern hadde jeg allerede bestemt meg. Fadderuken fikk gå sin gang uten meg. Det evige argumentet om at den første uken fungerer som grunnlag for din sosiale status for resten av studiet, bet ikke på meg. For min del hadde det vaert nok å prøve det en gang.
De påtvungne bli-kjent-lekene som vekket assosiasjoner til måten vi ble kjent på i barnehagen. Maset om å skrive seg opp på lister for å bli medlem av en forening for «å komme inn i miljøet». For å vaere helt aerlig, gadd jeg ikke å bruke tid på å selge den beste utgaven av meg selv. Spesielt ikke til mennesker jeg visste at jeg aldri kom til å henge med etter at fyllefesten var over.
Var jeg ensom?
Det valget har jeg vaert ganske fornøyd med. Hvis jeg ser bort fra kollokviegruppen jeg oppsøkte på egen hånd og den ene gode venninnen jeg har fra studiene, har jeg ruslet mye på Blindern alene.
Fordi jeg visste at jeg aldri kom til å bli hun overdrevent blide som naermest bodde på campus, som holdt kontakten med flere i faddergruppen, som hadde tre verv og som arrangerte den årlige hytteturen til Hemsedal. For min del var det nok å ha en jobb ved siden av studiene. Å mestre å flytte for meg selv. Å vaere engasjert på andre måter. Man kan på mange måter si at jeg valgte å ekskludere meg selv før jeg rakk å bli ekskludert. Fordi jeg visste at jeg aldri ville passe inn i malen som «drømmestudenten». Selv om jeg stort sett har vaert fornøyd studenttilvaerelsen, begynte jeg i forrige uke å lure på om jeg bare hadde fornektet min egen ensomhet.
5. september ble nemlig resultatene fra den tredje og hittil største helse- og trivselsundersøkelsen for studenter presentert. Basert på svar fra over 50.000 studenter, viste den blant annet at naer én av tre studenter føler seg ensomme, og at psykiske lidelser blant studenter stadig øker. Som forklaring på ensomhetsfølelsen mange kjenner på, blir det gjerne vist til at man 1) ikke er med i fadderuken, og at man 2) ikke organiserer seg i en forening. Kanskje jeg ikke var sosial nok?
Må ikke vaere idealstudenten
Ifølge psykologen P. Murphy kommer ensomhet som et resultat av at mennesker anser seg for å vaere mindreverdige og uinteressante. Din oppfattelse av deg selv danner med andre ord grunnlaget for følelsen av ensomhet. Ensomhet er ikke synonymt med isolasjon. Det går an å føle seg ensom selv når man er sammen med andre.
Med det i mente er det kanskje på tide å skape en bredere forståelse av hva det vil si å vaere student. Det må vaere greit å mislike fadderuken uten at du blir sett på som et sosialt avvik. Det må vaere lov til å si nei til å organisere seg, og det må vaere lov til å nedprioritere studentlivet til fordel for andre fellesskap og interesser.
Kanskje ville det gjort at faerre studenter føler at de burde bli en person de ikke er. Kanskje ville det gjort at de høye scorene på perfeksjonisme i den nevnte undersøkelsen ville gått ned. Kanskje må vi få frem at du i henhold til Murphys terminologi ikke er mindreverdig og uinteressant hvis du ikke er han eller hun som dedikerer hele livet sitt til å vaere student med stor s. Du er bare annerledes.
En vanskelig overgang
Og sist, men ikke minst, må alle studenter vaere forberedt på at det i perioder er ensomt. Ensomhet blant unge studenter er ikke et saernorsk fenomen: det samme er tilfellet blant studenter i for eksempel USA og unge i Sverige. Med tanke på at man flytter for seg selv for første gang, er det kanskje ikke så rart. Plutselig skal du klare deg på et stipend på under 8000 kroner i måneden, laere deg å studere og vaske klaer og bolig. Du skal skaffe deg nye venner og generelt vaere med på alt som skjer. Du kan trøste deg med at du ikke er alene. Og at sjansen er stor for at barndomsvenninnen din som kanskje er student i en annen by, bare blir glad hvis du ringer henne og setter ord på ting hun også har følt på.