En tørrlagt komikers metode
Han gikk nesten til grunne av alkohol og farskomplekser. Så gjenoppsto han som programleder i P3 og standup-komiker.
TEKST Miriam Lund Knapstad FOTO Christian Breidlid
Livet hans gikk opp i røyk. Først samboerforholdet; han måtte flytte ut – sønnen ble hos moren. Deretter brant den nye leiligheten hans ned før han hadde betalt innboforsikringen.
Alt som var igjen, var en gammel Saab og en bag skittentøy. Han sov i Sjømannskirken i Narvik og på madrasser på gulvet hos kompiser.
Erlend Osnes sto på bar bakke, på det han trodde var bunnen. Men det verste hadde ikke engang startet.
Å gå gjennom et samlivsbrudd med barn er en av de tøffeste omstillingene du kan gjøre.
Erlend Osnes
komiker
EN LANG OMVEI.
– Jeg bearbeidet det på en usunn måte.
Den 1,93 meter høye, tett tatoverte nordlendingen sitter i en tom spisesal på Scandic Hotel på St. Olavs plass i Oslo.
– Jeg la lokk på følelsene mine, som menn gjerne gjør.
Noen kjenner den breiale, ofte hissige, stemmen fra radioprogrammet Raae og Osnes på P3. Når han snakker om det som skjedde for 12 år siden, er den avdempet, nesten myk.
– Å gå gjennom et samlivsbrudd med barn er en av de tøffeste omstillingene du kan gjøre. Ingen som flytter sammen med noen og får unger, tenker at «dette skal jeg fokusere på i maks to år».
I motsetning til ferske kulturnavn flest kan han ikke akkurat kalles ung og lovende. Erlend Osnes er en 40 år gammel trebarnsfar fra Bodø som tok en lang og kronglete omvei til standup-scenen: Over ti år i Forsvaret. Fem år som ambulansearbeider i Ofoten. To år som programleder i P3.
Han har tatt sykepleieutdanning, skåret torsketunger, hengt tørrfisk, solgt dekk og vaert innom psykiatri- og rusomsorg.
Men det var først da hjem og privatliv lå i ruiner, at han skjønte at det var humor han ville leve av. Og han måtte dypt inn i mørket før han forsto det.
VEKK MED FØLELSER.
Det var som å gå rundt i en film. Den grå og svarte ruinen av et hjem, varmen som fortsatt prikket mot huden. Luften han ikke måtte puste inn for mye av – full av giftige gasser. Brannen, som hadde startet i naboleiligheten, slukte alt.
– Det eneste som var relativt uskadet, var et par bøker og en fael Buddha-figur, som jeg av alle steder hadde kjøpt i Harstad, forteller Erlend Osnes.
– Jeg tenkte at jeg bare måtte komme meg gjennom det verste og tjene nok penger til å starte på nytt, så jeg skaffet meg to jobber ved siden av studiene og satte alle indre behov til side. Følelser ble sånn: «vekk med det, jeg gidder ikke kjenne etter».
Derfor så han ikke på det som usunt da han begynte å isolere seg sosialt. Heller ikke da han satt alene hjemme på kveldene, uten å snakke med noen.
– Det er vel et typisk tegn på at noe er galt, når du slutter å betale regninger og ikke gidder å brette de rene klaerne som henger på tørkestativet, sier han og ler litt.
– Det rare var at jeg ikke var lei meg, jeg følte ingenting. Men etter hvert mistet jeg nattesøvnen og fikk angst bare jeg skulle i butikken for å kjøpe melk.
Han rynker pannen.
– Det er vel også typisk mann, eller typisk menneske, at det må gå så langt før man gidder å gjøre noe med det.
JAKTEN PÅ MENING.
Kvelden før har han testet det nye showet sitt Sjikane foran 30 mennesker på Lille Kampen scene. Erlend Osnes føler seg rusten: Noen av historiene blir for omstendelige, et par av poengene glipper. Men publikum ler, og flere kommer bort og takker etter showet. De ivrigste er faste lyttere av podkasten hans Heimelaga og har fulgt ham siden tiden i P3 – der han allerede etter et halvår ble kalt inn på teppet fordi han stadig gjorde narr av de andre programlederne i kanalen.
Sjikane blir det andre soloshowet hans. Det første, Av familiaere årsaker, dro fulle hus over hele landet og ble vist på NRK. Anmelderne kalte ham «en historieforteller av rang» og en dønn aerlig komiker med «utpreget sans for kreative språkbilder». Én skrev at «det er så deilig når humor er mer enn øyeblikkets latter».
Kanskje fordi det lå et stort alvor under komikken, som dypest sett handlet om hvem man blir av å vokse opp uten far, og hvordan Erlend Osnes selv kom seg ut av depresjon og alkoholmisbruk – som voksen.
For det kom til et punkt der noe måtte skje. Han hadde fått magesår, et destruktivt forhold til alkohol og diagnosen lett depresjon.
Så han begynte å gå til psykolog. I tillegg hadde han lange samtaler med moren sin.
– Mamma sa: «Å trives er hardt arbeid, Erlend.» Og det er jo helt sant, i hvert fall om du ikke vet hvordan du skal trives. Jeg måtte revurdere alle valgene jeg hadde tatt og gå metodisk til verks.
Han begynte med å skrive en liste over ting som var viktig for ham.
– Et av punktene var å ha det bra og føle en mening med ting. Ja vel, det er jo ganske dif-
fust. Men innerst inne visste jeg at å snakke og fjase med folk alltid har gjort meg glad.
For Erlend Osnes var klar over at han var god til å få folk til å le. Han hadde bare ikke skjønt hvorfor de lo.
– Jeg visste bare at hjernen min sender signaler som får meg til å skravle i vei, og at jeg alltid har tenkt: «Oi, de ler av meg, og jeg liker følelsen!» Etter å ha prøvd stand-up for første gang visste jeg at jeg ikke kunne drive med noe annet.
GAMMEL MANN.
Han var 33 år første gang han sto på scenen. Siden har han alltid følt seg gammel. Han følte seg gammel i P3, der alle kollegene var yngre enn ham, han følte seg gammel når alle snakket om Skam – en serie han fant totalt uinteressant.
I fjor så han Kygo på en musikkfestival og skjønte ikke baeret.
– Publikum elsket det, brølte og var helt ville. Mens jeg så en DJ som bare trykket på knapper, holdt lasershow og stadig spurte om folk hadde det bra. Før kunne jeg bli kjeftete og provosert av sånt. Men nå har jeg skjønt at det bare er meg. «Ok, ro deg ned, Erlend, dette er ikke for deg.»
For snart ti år siden møtte han Tanya. Siden har det vaert dem. Da han sa til henne at han ville si opp jobben sin i Forsvaret for å reise rundt på puber og underholde, svarte hun: «Selvfølgelig skal du det.»
– Og det synes jeg er en helt unik ting å si. Jeg vet ikke engang om jeg hadde gjort det samme for henne. For det har ikke bare vaert enkelt. Det har vaert harde julebordsesonger og tidvis tomme lokaler. Men hver gang jeg har tenkt at jeg må finne en ordentlig jobb, har kona mi sagt: «Nei, nå må du skjerpe deg.» Og når jeg tenker på hvem jeg var da vi møttes …
Han rister på hodet.
– En deprimert, alkoholisert tulling uten ambisjoner. Men hun må vel ha sett et potensial, langt inni der. Hun ble vaerende.
ENDELIG TØRRLAGT. Han har laert at han kan miste alt og komme seg opp igjen. Men skrekken sitter i kroppen. Kona kan gå sin vei, livet kan vende seg mot ham.
– Alle kan havne på bunnlinja. Jeg håper jeg gjør mitt beste hver dag for å ta vare på dem jeg vil ha i livet mitt, sier han.
Derfor har han også sluttet å drikke.
– Jeg var ikke noe flink til det. Andre kan kanskje nyte et glass vin, jeg drikker to flasker og våkner opp uten å huske noe.
Han hadde aldri tatt noe ordentlig oppgjør med alkoholen før han en dag så et hovent, forfyllet ansikt i speilet og tenkte: «Nå er du blitt han fyren.»
– De som kjente meg, forsto hvorfor jeg sluttet å drikke. Men de fleste ser jo rart på deg og spør hvorfor? Det er en automatikk i det. Alle må bli fulle.
Servitører klirrer gjennom lokalet med glass og bestikk. Han lener seg over bordet.
– Å drikke er så vanlig, å dra på julebord, krangle med sjefen og sovne i grøfta er noe vi bare ler av fordi «det er jo julebord». Nei, det er galskap!
Erlend Osnes stopper opp, puster ut.
– Jeg gikk fra Grønland til Grünerløkka en lørdag kveld etter midnatt. Det er som en zoologisk hage der ute av folk som krangler, pisser og slåss.
DADDY ISSUES. Foreldrene hans ble skilt da han var «fem-seks år». Siden har han ikke hatt mye kontakt med faren.
– Det har utvilsomt vaert vanskelig og sårt for meg.
– Men senere har du også vitset mye om det?
– Ja, jeg var på et vippepunkt standup-messig der jeg tenkte: Hva interesserer meg? Jeg visste at mange er og har vaert i samme situasjon. Den følelsen man kan få som barn av å vaere forlatt ... Han tenker seg om.
– Det har vaert en skam for meg hele livet. Men jeg måtte bli over 30 år før jeg skjønte at dette ikke var min skam. Det var ikke jeg som gjorde noe galt.
– Hvordan har det preget deg som voksen?
– Tja, jeg er jo blitt en ganske dysfunksjonell fyr, med usikkerhet som drivkraft. Jeg har fortsatt «daddy issues» så det står etter; tror alle menn er faren min og knytter meg voldsomt til dem i en liten periode.
Han ler litt. Så blir han alvorlig.
– Den eldste sønnen min er 13 år og bor i Narvik. Han skal aldri lure på om jeg er glad i ham eller om han er velkommen til å besøke meg i Bodø. Til syvende og sist er det ikke et system fra staten som avgjør om ungene har det bra. Det er hva vi voksne gjør.
FOR MYE KRENK. Erlend Osnens tok et valg for seg selv om å vaere positiv. Han vil heller le enn å vaere bitter, han vil se romantiske komedier med Hugh Grant – ikke vold og skrekkfilmer.
– Jeg tror du får det bedre av å møte hat med kjaerlighet og ignoranse med kunnskap,
Jeg vet jeg høres ut som en gladkristen selvhjelpscoach. Men jeg mener det. Ikke gidd å vaere misfornøyd med livet ditt.
Erlend Osnes, komiker
sier han og holder opp knokene, der han har tatovert bokstavene KJAERLEIK, en på hver finger.
Han er inne på det i det nye showet sitt Sjikane – alt vi blir sinte og krenket for, ukritisk konsum av ikke-nyheter, moralsk fordømming på Facebook.
– I dag tar vi umiddelbart parti med den som føler seg krenket, uten å stille spørsmål. Ingen skal bli lei seg eller føle seg tråkket på, samtidig som vi sluker nyheter kjappere og lager mer rabalder enn noensinne. Og med det mener jeg ikke at vi ikke trengte #metoo eller å skjerpe oss i måten vi omtaler innvandrere på.
Han sier det ligger timevis med irritasjon bak det nye materialet.
– Men sinne er jo en ganske dårlig måte å kommunisere på. Hvis du derimot kan få folk til å le, ja da er du naermere å skape en felles forståelse av noe. Men jeg skjønner at det jeg ber om, egentlig er et utopisk samfunn.
På brystet har han et sitat i løkkeskrift, noe han mener «kanskje er det mest harry du kan ha». Han drar ned T-skjorten.
– «Live life, no regrets»?
– Jada, det er ekvivalenten til å ha bokstavene HOME hjemme på veggen. Men jeg er nordlending. Jeg er blodharry.
– Du angrer ingenting?
– Jeg er opptatt av å leve livet. Ta ansvar for ting. Føler du deg tykk og stygg? Ta deg en løpetur og rydd i tankene dine. Er jobben din kjip? Skaff deg en ny! Suger forholdet? Ta tannbørsten din og stikk.
Han sier det med et flir.
– Jeg vet jeg høres ut som en gladkristen selvhjelpscoach. Men jeg mener det. Ikke gidd å vaere misfornøyd med livet ditt. =
miriam.knapstad@aftenposten.no