To uker i mai
13 dager etter at dette bildet ble tatt, tok Kristen Hagen Dahlen sitt eget liv. Hva får en sporty, skoleflink og godt likt 20-åring til å gjøre slutt
på noe som akkurat har begynt?
Det er gått nesten en måned siden påskeferien 2017. En måned siden Kristen Hagen Dahlen og kjaeresten gjorde det slutt. Han har kjaerlighetssorg og kommer ikke over bruddet. Denne torsdagen, 11. mai, setter han ord på følelsene sine og sender henne en SMS. Skriver at livet ikke lenger gir mening. Han er deprimert og vurderer selvmord.
Den unge kvinnen tar meldingen på alvor. Hun er urolig og går videre med bekymringen til moren sin, som er lege.
Det er kun en håndfull mennesker som får vite. Og selv for dem er det vanskelig å ta selvmordstrusselen innover seg. For hvordan kan en sporty og skoleflink Lillehammergutt med gode venner vurdere å gjøre slutt på noe som så vidt har begynt?
DØDSDAGEN. Lillehammer 19. mai 2017. Kristens far, Kjetil Dahlen, og samboeren Marthe Kraabøl pakket ferdig denne ettermiddagen og gjorde seg klare til å dra til hans foreldre i Fagernes. Det var første stopp på en lenge planlagt motorsykkeltur til Baroniet Rosendal i Kvinnherad.
Omtrent samtidig var sønnen ferdig med dagens tjeneste i leiren. Kristen Hagen Dahlen var en av 40 studenter som sommeren 2016 hadde kommet gjennom det trange nåløyet og fått plass på Forsvarets ingeniørhøgskole på Jørstadmoen, like utenfor Lillehammer. Han var også fotballtrener for Fåbergs gutter 14.
– Jeg tar meg en tur ut, sa han til noen venner, før han la fra seg mobilen på rommet og sa han ikke trengte den på den korte turen.
Så satte Kristen seg i bilen og kjørte. Hvor – og hvor lenge – er det ingen som vet. Men til slutt parkerte han bilen og gikk et stykke opp i skogen.
Uten å vite om sønnens biltur dro faren og samboeren videre. De stoppet ved Borgund stavkirke, reiste til hotellet, spiste middag og gikk en tur.
– Først ringte min eldste sønn og lurte på om jeg hadde hørt noe fra lillebroren hans. Jeg sa det jeg visste, at Kristen skulle møte noen kompiser den helgen. Jeg var ikke spesielt urolig, for jeg visste jo ikke om SMS-en fra 11. mai, forteller Kjetil Dahlen.
Det gjorde imidlertid Kristens mor, som lenge hadde forsøkt å få tak i sønnen uten å lykkes. Hun meldte til slutt fra til politiet.
De satte i gang en leteaksjon. Kristen ble funnet i skogen, ikke langt fra der han hadde parkert bilen sin.
Kristen Hagen Dahlen døde 20. mai 2017, ni dager etter at han sendte ekskjaeresten en SMS. Han ble 20 år gammel.
FLERE UNGE MENN BEGÅR SELVMORD. 614 mennesker begikk selvmord i Norge i 2016, viser de siste tallene til Folkehelseinstituttet. 196 av dem var kvinner, 418 menn. Det er det høyeste antallet selvmord som er registrert siden 1990.
10. september ble Verdensdagen for selvmordsforebygging markert. Tallene bak denne dystre dagen er tung lesning:
Hver måned tar i gjennomsnitt seks norske menn mellom 20 og 30 år livet sitt. Selvmord utgjør 35 prosent av alle dødsfall blant unge mellom 15 og 24 år, viser tallene til Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. I 2016 var selvmord den nest hyppigste dødsårsaken i denne aldersgruppen, etter ulykker.
På verdensbasis tar mellom 800.000 og en million mennesker årlig sitt eget liv, ifølge WHO. Det er like mange som dør i krig, vaepnede konflikter, blir myrdet eller utsatt for andre voldsforbrytelser til sammen. Dermed er selvmord blant de tre hyppigste dødsårsakene for mennesker mellom 15 og 44 år.
– Vi er vitne til en utvikling som vi ikke kan vaere bekjent
av. Dette er uholdbart, sier Oddrun Bøhlerengen, generalsekretaer i LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
TELEFONEN. Klokken 01.00 natt til 21. mai ringte telefonen til Kjetil Dahlen. Damen i den andre enden presenterte seg som presten i Gausdal.
– Dødsbudskapet var et sjokk, men jeg husker alle detaljer. Jeg varslet Kristens bror, og Marthe og jeg satte oss på sykkelen og kjørte til Fagernes. Det var forferdelig tungt å stå på mine foreldres dør klokken 08 om morgenen for å fortelle dem om tragedien, minnes faren.
– Kristen hadde et naert forhold til besteforeldrene sine. Den neste uken var et kaos av tårer, kondolanser, blomster og forberedelser til bisettelsen og minnestunden.
Et år senere tar Kjetil Dahlen imot A-magasinet på terrassen hjemme på Lillehammer. 30. mai 2018 er sorgen fremdeles tung å baere.
– Vi var kamerater. Jeg savner ham veldig. Det som får meg videre, er støtten fra familie, venner og kolleger. Og det viktigste: alle de gode minnene jeg har med Kristen, fra dagen han ble født til 20. mai i fjor, sier faren.
Han minnes sønnen som en glad gutt, som klarte seg bra i de fleste sammenhenger. Han var sporty, skoleflink og sosial. Far og sønn hadde en lidenskap for teknologi, spesielt data, bil og motorsykler. Det var disse tingene som knyttet dem sammen, dette de snakket om.
Dahlen forteller at Kristen stort sett alltid var i godt humør, at han trivdes. Han forsto at bruddet med kjaeresten hadde gått inn på ham, men faren fikk aldri vite om meldingen sønnen sendte 11. mai. Derfor streifet aldri tanken på at sønnen gikk med selvmordstanker, ham.
– Så du ingen tegn?
– Nei. Men jeg husker godt at Kristen hadde noen tunge dager i begynnelsen av mai. Jeg spurte om han ønsket å snakke om situasjonen, og om det var noe jeg kunne gjøre. Han svarte at han ikke orket «medlidenhetsprat». Jeg aksepterte det som en reaksjon på bruddet.
En uke senere dro familien i konfirmasjon til Trondheim og hadde en fin helg sammen. Kristen kjørte besteforeldrenes bil hjem, og på turen snakket de om sommerferien som ventet. Om turen de skulle ta sammen i Lyngsalpene.
PSYKOLOGEN MÅTTE AVLYSE. 17. mai 2017 hadde Kristen oppdrag som aeresvakt under en minnestund ved de britiske krigsgravene på Nordre Gravlund i Lillehammer. Senere på dagen møtte han kompiser, så på russetoget og gikk på fest.
Kristen sov over hos faren og samboeren, og om morgenen 18. mai fikk han en SMS fra psykologen ved Lillehammer DPS:
«Hei. Jeg er syk i dag. Kan snakkes på tlf. hvis behov. Bare ta kontakt hvis behov for det.»
Han fikk samtidig beskjed om at psykologen også ble borte dagen etter, slik at den timen også måtte avlyses. Han fikk ikke ny time før 29. mai. Kristen dro på et utvidet kurs i motorsykkelopplaering, slik at han kunne bruke farens tunge sykkel. Fredag 19. mai sto han tidlig opp for å vaere i leiren klokken 07. Denne morgenen tikket det inn en ny SMS fra psykologen ved Lillehammer sykehus:
«Har du behov for en prat? Jeg har fagdag mandag og er da borte hele dagen, men skal finne tid til deg til uken. Håper kurset gikk fint i går.»
«Tror det skal gå greit. Kurset gikk bra», svarte Kristen. «Bra. Ikke vaer redd for å ta kontakt hvis behov. Melder deg ang. ny time.»
Få visste at Kristen var blitt henvist fra psykologen på Jørstadmoen. Han hadde rukket to timer ved DPS før avlysningen kom.
I ettertid er oppfølgingen av Kristen grundig gjennomgått av Sykehuset Innlandet. Sykehusets kommunikasjonsrådgiver, Line Fuglehaug, sier hun ikke kan gå inn på detaljer i behandlingsforløpet, men at SMS-kontakten ikke blir vurdert som et avvik.
– Dette skjedde i en periode der flere ungdommer på
Lillehammer hadde forsøkt eller begått selvmord. Hvordan kunne behandleren føle seg trygg på at Kristen hadde det bra når de to ikke snakket sammen?
– Behandleren tok kontakt med pasienten da avtalt time ikke kunne gjennomføres på grunn av sykdom. I SMS-dialogen fikk pasienten tilbud om å ringe behandleren ved behov, samt ny oppmøtetime. Behandleren gjorde en vurdering ut fra SMS-dialogen og møter med pasienten få dager tidligere, sier Line Fuglehaug.
Hun legger til:
– Det er naturlig å tenke igjennom om noe skulle eller burde vaert gjort på en annen måte.
DEN SISTE KONTAKTEN. Kristen fikk også en annen SMS 19. mai 2017. Den var fra «paps». Kjetil Dahlen jobber ved Statens vegvesen på Lillehammer, blant annet med trafikkopplaering.
– Jeg gratulerte ham igjen med opplaeringen. Skrev at den nå var registrert, og at 11. juni var datoen han kunne begynne å kjøre den tunge sykkelen. Han svarte: «Fint.»
Det skulle bli den siste far og sønn-meldingen. Den siste kontakten de hadde.
– Det tyngste midt oppe i sorgen var at jeg ikke visste at Kristen gikk rundt med selvmordstanker. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hjulpet ham, snakket med ham, spurt hva han ønsket å oppnå, og om han innså konsekvensen av det han gikk og tenkte på. Jeg kunne gjort en forskjell. Det er bittert å tenke på, sier faren i dag.
– Hvorfor fortalte han ingenting til deg?
– Jeg tror det er fordi han ikke ville plage meg med hvor vondt han hadde det. Han ville skåne meg.
Kjetil Dahlen laerte sønnen at alle må ta konsekvensene av sine valg.
– Jeg respekterer at han valgte som han gjorde, men jeg kan aldri akseptere det. Det heter at foran deg i livet ligger den slagne landevei, men for Kristen ventet liksom motorveien. Alt lå til rette for et godt liv. Det vondeste er tanken på at han ikke fikk oppleve resten av livet.
BARNDOMSVENNEN. Kunne noen forutsett at Kristen Hagen Dahlen ville ende sitt eget liv?
For Simen Bergset er selvmordet uforståelig. Han og Kristen drev idrett og gikk på skole sammen. Simen husker barndomskameraten som en skikkelig gladgutt med mye humor. En som skrudde opp og mekket på motorer. Den i klassen med best kondisjon, som slet ham ut på løpeturer og i skiløypa.
– Kristen var en av de smarteste jeg visste om. Vi kompisene ble stadig irritert på ham når han satt og så på biler og gjorde andre ting i fysikk-, matte- og IT-timene, men likevel fikk
Jeg respekterer at han valgte som han gjorde, men jeg kan aldri akseptere det.
Kjetll Dahlen Pappa