Amundsens «døtre»
Roald Amundsen tok til seg to jenter fra Øst-Sibir og kalte det et menneskeeksperiment. Så sendte han dem hjem igjen.
Fortsatt står fotoene på arbeidspulten til Roald Amundsen. To falmede, sølvinnrammede svart-hvitt-bilder av «eskimojentene» på hver sin eselrygg.
Det var her, i sveitservillaen ved Bunnefjorden i Svartskog, polfareren fra 1921 var «adoptivfar» for to jenter fra Øst-Sibir etter den mislykkede Maud-ekspedisjonen. I to og et halvt år gikk de på skole, laerte seg norsk og fikk venner i den lille bygda i Oppegård kommune rett utenfor Oslo. Amundsen ville se hvordan to «eskimo-jenter» kunne integreres i en vestlig verden.
– Hvis du ser på alt som er blitt skrevet om Roald Amundsen, er de to jentene lite omtalt, sier Espen Ytreberg (53), aktuell med boken Kapp Hjertestein.
Det er den første store beretningen om Nita Kakot Amundsen (3-4 år) og Camilla Carpendales liv (12). Den starter for nøyaktig 100 år siden.
STOPPET AV MASSIV IS MED TO JENTER OM BORD.
18. juli 1918: Roald Amundsen og et mannskap på ni var om bord i den 120 fot store skuta Maud da den la ut fra Vardø med kursen østover. Målet for nordøstpassasje-ekspedisjonen var å nå Nordpolen og drive vitenskapelig kartlegging. Utfordringen var isen og faren for at båten kunne fryse fast.
Seks uker etter avgangen kom de ikke lenger ved Kapp Serdtse-Kamen, som på norsk heter Kapp Hjertestein. De måtte overvintre i en liten og beskyttet bukt. Det skulle bli tre vintre til.
Tidlig på vinteren i 1921 hadde ikke skuta kommet lenger enn til Tsjukotka, et fylke nordøst i Russland og Asia. Mens de lå her, fikk Kakot, en mann av tsjuktsjerfolket, jobb om bord. Etter bare noen dager hentet han datteren Nita fra et familietelt ikke langt unna. Den lille jenta på tre-fire år var sulten og hadde synlige sår etter eksem. Moren var død, og faren mente de hadde et krevende liv.
Overtagelsen skjedde uten mange ord, ifølge Amundsens selvbiografi Mitt liv som polarforsker. Polfareren skal ha spurt Kakot hvor barnet befant seg. Faren skal ha pekt på en bylt skinn som den lille jenta lå innpakket i. Amundsen sa:
– Kom hit med det.
Jenta skal ha blitt overlevert uten protester fra faren. Slik ble Roald Amundsen sin tids adoptivfar.
GODE KONTAKTER UNDER EKSPEDISJONEN.
Amundsen og Maud-ekspedisjonen var avhengig av å ha de rette kontaktene for å fylle på med proviant og andre livsnødvendige ting. Handelsmann Charlie Carpendale var en slik kontakt. Den utflyttede australieren hadde slått seg ned i Øst-Sibir med et imponerende handelsnettverk. Ikke bare kunne Amundsen utveksle varer og tjenester med Carpendale, han kunne også få låne en datter.
Nibarnsfaren ville at Amundsen skulle sikre Camilla Carpendale (12) vestlig utdannelse. Amundsen på sin side mente det var godt for Nita å få en storesøster.
19. april 1921: En stillfaren jente gikk om bord i Maud. Hun visste ingenting om Norge og var lite forberedt på hvor hun skulle.
Hvorfor tok Amundsen hånd om disse jentene?
I 2011 gjorde Tor Bomann-Larsen dem kjent gjennom biografien Roald Amundsen. Gjennom hele sitt liv prioriterte Amundsen polarerobringer. Han distanserte seg fra nye elskerinner og kom på kant med sin egen familie. Alt dette gjorde ham ensom.
Ytreberg mener jentene fylte et tomrom hos Roald