Edlere enn du tror

Litteraturen og grønnsakene har noe felles: begge steder snakkes det om «de fire store».

Da jeg begynte i kokkelaere, ble jeg møtt med «de fire store». Det handlet hverken om Bjørnson, Lie, Kielland eller Ibsen, men snarere om de mest hverdagslige grønnsakene man kan tenke seg: løk, gulrot, purre og selleri. Det fantes knapt en suppe, kraft eller gryte som ikke bar med seg spor av disse.

Jeg er ikke like rigid lenger. Ofte synes jeg en kraft kan vaere vel så god med kun løk eller hvitløk, at sellerien av og til kan virke forstyrrende, og at purren ofte er best for seg selv. Like fullt skjønner jeg hvorfor akkurat disse fire er de viktigste.

Løken og gulroten er klart størst i min bok. Løk kan vi snakke om en annen gang, for i dag skal det handle om gulroten.

Gulroten, grønnsaken som er perfekt porsjonert til å fortaeres som den er, fra jord til hånd til munn, er velsignet med en lang holdbarhet. Men med mindre den får lov til å skrumpe sakte inn i en jordkjeller, mister den mye av sødmen underveis. I jordkjelleren mister den kanskje et vakkert ytre, men smaken forsterkes.

Gulrøttene vi får kjøpt i butikken, skal gi et inntrykk av ungdommelighet: Lys farge, sprø og harde, men da er det smaken som får lide. Nå på høsten er de nylig kommet opp av jorden, og da har de alt: De er pene å se på og har fortsatt masse smak.

Når smaken er som best, mener jeg at gulroten ikke skal skrelles. Når den blir helstekt i ovnen, får den en fin hinne som gir en deilig konsistens, masse smak, og innmaten blir mør og saftig.

Plasser gulrøttene midt på bordet, og la tilbehøret vaere kjøtt eller poteter. Grønnsakenes Ibsen tåler helt fint å ta hovedrollen på scenen.