Overveldende hitparade
og farger strømmer ut fra skjermene uten stopp.
Det er passende for en kveld med hit etter hit fra storhetstiden på 70-og 80-tallet. Og publikum virker å ha fulgt Lynne gjennom karrieren. Av de 13 menneskene som er på scenen, virker kun Lynne å vaere igjen fra det opprinnelige Electric Light Orchestra.
Men nå turnerer de sammen under navnet Jeff Lynnes ELO, tross alt. Da han splittet med Roy Wood og 60-tallsbandet The Move, ble lydbildet preget av The Beatles og Beach Boys’ falsettvokal.
Men ELO høres ikke ut som pastisjpop. Det er også symfonisk med en og annen flørt med rockabilly og disco.
De velkjente orkestrale arrangementene – og ikke minst keyboardarrangementene – spilles av nye, profesjonelle musikere snarere enn en gjeng som overlevde å turnere i de tiårene da det sannsynligvis var mest grenseløst og gøy.
Det er gjennomøvd, kalkulert til og med. Men publikum får nøyaktig det de vil ha: En hitparade uten stans. Lynne later for øvrig til ikke å ha eldes noe saerlig.
Trampeklapp
Det er trampeklapp fra første øyeblikk.
«Standin’ in the Rain» leveres med dramatiske strykere, lyn og torden spraker over LED-skjermer. Så kommer hits som «Evil Woman», «All Over the World» og «Showdown» – alle til vill jubel fra et fullsatt Oslo Spektrum.
Det visuelle utgjør halve opplevelsen. Ta nevnte «All Over the World»; her snurrer en jordklode sakte rundt seg selv, byer lyses opp av fyrverkeri. Og fra låt til låt går det fra kitsch til overdrevent kitsch når natur og univers møtes i dyplilla og blåtoner – omtrent som de spraymalte fullmånebildene en får kjøpt langs enhver strandgate der turister ferdes.
Men for all del – det er litt av et overveldende show vi blir servert. Det er sjelden jeg ser et publikum leve seg så fullstendig inn i en konsert. Selv for en anmelder som ikke har hørt mye på ELO, er det umulig å ikke kose seg.
Solid vokal
Vi får «Do Ya» fra The Move, «When I Was a Boy» og selvsagt «Livin’ Thing». Dansing og jubel (og det med et middelaldrende publikum med sitteplasser). «Handle With Care» fra Traveling Wilburys – som R.E.M. må ha lyttet til noen ganger – er like velkjent for publikum. Et innslag av opera kommer i «Rockaria!» – en av få låter der tempoet skiftes. Den stikker seg ut med et rockabilly-sound. Og i balladen «Telephone Line» får Lynne vist at han har virkelig har en solid vokal.
Det hele blir et grandiost paradenummer, en hyllest til Electric Light Orchestra og et veldig effektfullt sådan.