Vi får de byråkratene vi fortjener
Verdens beste land kjennetegnes av et solid byråkrati. Ukorrupt, faglig sterkt og lojalt til den politiske ledelse som til enhver tid måtte komme. Det er forutsigbart på den gode måten.
Et godt byråkrati kommer ikke av seg selv. Det må utvikles gjennom år, og det må vedlikeholdes. Det første har vi vaert gode til i Norge. Det andre er ikke like åpenbart.
Kamp mot byråkratiet
Forrige ukes mest profilerte byråkrat var Astrid Søgnen, utdanningsdirektør i Oslo. Søgnen og ledergruppen sliter med samarbeidet med byråd Inga Marte Thorkildsen (SV). Et meget alvorlig varsel fra ledere i etaten har utløst anklager om at de motarbeider politisk ledelse. En tyngre anklage er det knapt mulig å servere en byråkrat.
De fleste byråkrater setter sin aere i at lojaliteten skifter med politisk ledelse. Jobben deres er å tåle og gjøre det beste ut av godt og dårlig. De av oss som har byråkrater som venner, vet at lojaliteten, selv i private lag, kan fremstå naermest absurd sterk.
Med det i bakhodet er det mulig å ane hvilket ekstremt skritt det var for lederne i Utdanningsetaten å varsle. Men det gjorde de altså, som følge av langvarig og voksende frustrasjon knyttet til Thorkildsens måte å lede på.
Men byråkratene i Utdanningsetaten i Oslo er ikke de eneste frustrerte byråkratene i Norge. For som gruppe utgjør byråkratene den skyteskiven i Norge som faerrest forsvarer.
Takk for hjelpen!
Da Sylvi Listhaug (Frp) gikk av som justisminister, holdt hun en avskjedspressekonferanse som utmerket seg på flere måter. Det ene var at hun ikke takket byråkratiet som hadde jobbet for henne. Det er unikt. Det store flertallet av statsråder som slutter, takker byråkratene varmt for at de har jobbet med dem og deres politiske prosjekt, hva det nå måtte vaere.
Det betyr ikke at byråkratene er vilje- eller hodeløse. Oppgaven deres er å jobbe med, men også å utfordre forslag som ikke er utredet, som virker på tvers av annen politikk, som kan få uforutsette konsekvenser, eller som rett og slett innebaerer brudd på lover og regler. At ivrige og engasjerte politikerne kan oppleve det som krevende og irriterende, er det ingen tvil om. Men for de fleste trumfer takknemligheten over å ha blitt reddet fra tabber irritasjonen over å bli motsagt.
Men oftere enn takk, må byråkratene tåle en omtale som er få andre yrkesgrupper forunt. Så langt som Inga Marte Thorkildsen har gått i omtalen av egen etat, skjer riktignok sjelden. Knapt noen statsråd ville sagt offentlig at etaten hennes er et tankskip som må snus, eller at direktøren får beskjeder, men ikke alltid gjør som hun sier.
Men mer generell nedsnakking av byråkratiet er en kjent øvelse, og den har flere politikere spesialisert seg i.
Byråkratiet muterer
I Erna Solbergs regjering er avbyråkratisering og «krig mot byråkratiet» en satsing. Ønsket om å effektivisere er det lett å ha sympati med. Men det er forskjell på å jobbe mot at byråkratiet skal ese ut og at oppgavene til byråkratiet skal ese ut.
Regjeringen snakker mye om det første, men lite om det siste. I opposisjonen utmerker Senterpartiet seg med et saerlig agg mot byråkratiet. Det høres ut som om byråkratene muterer og finner på oppgaver, drevet av ren egennytte.
Trygve Slagsvold Vedums omtale av for eksempel Politidirektoratet legges merke til langt utenfor direktoratet. At byråkratiet er så stort fordi regjering og Stortinget knapt evner å prioritere oppgaver, men bare lesser på med nye, nevnes sjelden. For det er ingen vinnersak å forsvare byråkratiet. Byråkratene er gruppen som ofte får adjektivet «ansiktsløse» foran seg. Mennesker uten ansikt utløser ingen sympati.
Uroen ulmer
I et byråkrati som ellers er forsiktig med å klage, er dette et tema. Det er forskjeller internt i byråkratiet. Men flere steder er det vanskelig å få tak i flinke folk. De vil ikke slutte seg til en gruppe som politikerne jakter på, kriger mot og mener driver med meningsløse ting. Byråkratene får sjeldent offentlig skryt av dem de er satt til å tjene.
Jurister og økonomer kan lett få bedre betalt i privat sektor. Oppleves oppgavene i byråkratiet som for mange og uprioriterte, og etatene som noe politikerne helst vil bygge ned, taper byråkratiet konkurransefortrinnet som heter «interessante arbeidsoppgaver».
Måten ledere behandles på, ikke minst når det er spørsmål om avgang, er også et tema blant byråkrater.
Forutsigbar styring
Og da er vi tilbake i kommunebyråkratiet i Oslo. For det er ikke bare byens lokale byråkrater som interesserer seg for saken i Utdanningsetaten. Mange byråkrater er opptatt av hvordan styring og politiske signaler sendes.
Skjer det gjennom tildelingsbrev og formell styringsdialog, som er det byråkratene er trent i å forholde seg til, eller skjer det via mediene fra politikere med lav impulskontroll? Og hvis det er slik at Astrid Søgnen snakkes ut av jobben i disse dager – har prosessen vaert forsvarlig og i henhold til loven?
Måten varselet fra byråkratene er blitt møtt på, legges også merke til. Mange som ellers viser sterk omtanke for varslere, konkluderer i løpet av minutter med at dette utelukkende handler om maktkamp. I så fall er varslingen misbruk av varslingsinstituttet. Det er en ganske dristig konklusjon i denne fasen av saken.
Politisk ledelse både lokalt og sentralt må ha i bakhodet at vi får det byråkratiet vi fortjener. Et godt byråkrati krever god behandling av byråkrater. Det krever ikke mer enn at byråkrater behandles som folk.
Et godt byråkrati krever god behandling av byråkrater. Det krever ikke mer enn at byråkrater behandles som folk.