Trump er også en systemkrise
Donald Trump hevder stadig at en «deep state» hindrer ham i å gjennomføre politikk, men det er vanskelig å se hva han sikter til. Trump har ganske så uhindret fått gjennomføre større og mer dramatiske politiske endringer enn kanskje noen president før ham.
I EN artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs analyserer forskerne James Goldgeier og Elizabeth N. Saunders Trumps halsbrekkende og kontroversielle omlegging av USAs politikk på felter som handel, internasjonale avtaler, krig og fred. Hvordan kan han nå gjøre dette naermest uten motstand når tidligere presidenter har måttet ta hensyn til Kongressen, statsadministrasjonen og USAs allierte?
Svaret deres er enkelt: De nevnte «bremseklossene» er slitt ned. Det er ikke Trumps skyld, han har bare arvet et system som er skreddersydd for en handlekraftig president som tror han vet alt best.
KONGRESSENS VILJE til å utøve «checks and balances», altså fungere som kontrollør og motkraft, er blitt undergravd i flere tiår.
Den viktigste årsaken er polariseringen i amerikansk politikk. Når partiene demoniserer hverandre og reduseres til heiagjenger for «sine» presidenter, forsvinner viljen til å ta politiske initiativer på tvers av partigrensene. Dermed svekkes også medienes søkelys på den lovgivende forsamlingen. Prestisjen ved å sitte i viktige komiteer blir mindre. Politikken tiltrekker seg snarere stammekrigere enn de beste hodene.
EN FØLGE ER at presidenten lettere kan utøve makten han strengt tatt ikke har alene, for ingen i Kongressen vil gripe inn. Det var ikke Trump som begynte. Forgjenger Barack Obama holdt også Kongressen utenfor der den egentlig skulle ha vaert involvert, for eksempel da han inngikk Iran-avtalen eller sluttet USA til Paris-avtalen.
En annen svekkelse gjelder før så viktige deler av statsapparatet. Under Trump har Utenriksdepartementet gått for lut og kaldt vann, mens mye makt er lagt til den nasjonale sikkerhetsrådgiverens stab i Det hvite hus.
MEN TRUMP er ikke den første presidenten som helst ville sette statsapparatet til side. Utviklingen startet under John F. Kennedy på 1960-tallet.
Tidligere tok USA ofte hensyn til sine viktigste allierte i utenrikspolitikken. Det har Trump gjort demonstrativt slutt på, men heller ikke her var han først. For eksempel gikk George W. Bush til en feilslått krig mot Irak i 2003, selv om viktige allierte som Frankrike og Tyskland sa nei.
Det er med politiske systemer som med hus. Hvis de ikke vedlikeholdes, blir de brannfeller.
Det er ikke Trumps skyld, han har bare arvet et system som er skreddersydd for en handlekraftig president som tror han vet alt best.