Kronikk debatt

Det er interessant hva stortingsrepresentant Espen Barth Eide vektlegger og ikke vektlegger i sin kronikk 18. september om Libya-utvalgets rapport. Han er tilfreds med at utvalget konkluderer med at operasjonene i Libya hadde et tydelig folkerettslig mandat.

Det har aldri vaert tvil om at FNs sikkerhetsråd hadde gitt mandat til å beskytte sivilbefolkningen mot trusler om militaert angrep. Spørsmålet er om dette ga tillatelse til å fortsette militaeraksjonen etter at Gaddafi var brakt på defensiven – og med konsekvensen regimeendring. Dette tar Barth Eide ikke opp.

Tolkning av mandatet

Libya-utvalget sier at det er klart at Gaddafi hadde evnen til å fortsette angrepene mot sivile, mens det «var – og er – vanskeligere å vurdere» om han hadde en slik vilje. Utvalget slår seg til ro med at den norske regjeringen mente at Gaddafi hadde denne hensikten. Men utvalget finner ingen spor av at regjeringen på noe tidspunkt foretok en tolkning av mandatet, nedfelt i skriftlig form.

Utvalget sannsynliggjør ikke hvorvidt Gaddafi fortsatt hadde vilje til angrep mot sivile etter at han var på defensiven. I den kongelige resolusjonen fra 17. juni 2011, som var grunnlaget for den fortsatte norske deltagelsen i militaeraksjonen, tas dette heller ikke opp.

Skadelige følger

Norge bekjenner seg til folke-retten og FN. Men aksjonens siste fase gikk ut over FN-mandatet. Dette hadde skadelige følger for folkeretten, FN, prinsippet om «responsibility to protect» og det internasjonale politiske klimaet. Situasjonen i Libya er ikke forbedret. Den manglende klargjøringen fra regjeringen innebar også en undergraving av det norske demokratiske beslutningssystemet.