Trygg landing for Solan og Ludvig
tur til månen, får vi begge deler.
Månelyst i Flåklypa er den tredje filmen laget med stop-motion-animasjon. Il Tempo Gigante er fravaerende, men hva skal man med den når man har en månerakett?
Nesten en nasjonalskatt
Stop-motion-animasjon er ikke den billigste måten å lage film på. Hver eneste scene må lages for hånd. Animasjonen i Månelyst i Flåklypa er sømløs og detaljrik.
Jeg er veldig glad for at filmskaperne har valgt denne metoden. Den er med på å bevare og understreke sjelen i Kjell Aukrusts helt unike univers. Våre helter fra Flåklypa er jo nesten blitt en nasjonalskatt, og de fortjener også et ettermaele i form av gode filmer.
Regissør Rasmus A. Sivertsen og manusforfatter Karsten Fullu, som har bakgrunn fra blant annet Nytt på nytt, sørger for en solid og underholdende månelanding.
God spenningskurve
Filmen starter med at månen er blitt fritt vilt. Hvem kommer dit først for å plassere flagget? Reodor tusler inn på verkstedet og lager en ikke helt vellykket prototyp, men pytt sann. Til månen skal de! Med støtte fra den norske stat, personifisert av en byråkratisk tørrpinn ved navn Vigfus Skonken, skal de sikre veien til rikdom etter oljen.
Denne gangen har Ludvig god grunn til å vaere både redd og nervøs. En måneferd er ikke uten farer, og underveis blir det ganske dramatisk. Det blir til og med litt vel spennende for den tøffe Solan. En god spenningskurve har historien godt av, og det søte og underfundige får driv og nerve.
For både voksne og barn
Humoren er fortsatt både lun og morsom. De minste får sitt med gjengens artige påfunn og mye dramatikk. Imens kan de voksne le og kose seg med kommentarer som mest sannsynlig går de minste barna hus forbi.
Tidenes mest narsissistiske nyhetsoppleser serverer for eksempel saken om at EUs romprosjekt har feilet. De satte italienerne til å bygge, tyskerne til utsmykking og grekerne til å styre budsjettet. Det er humor myntet på oss voksne, og filmen er full av slike godbiter.
Når gjengen letter i måneraketten til toner fra «An der schönen blauen Donau,» som er brukt i Stanley Kubricks 2001: En romodyssé, føler jeg at den er laget for filmnerder som meg. Det er nesten så jeg lurer på om filmen fungerer minst like godt for voksne som for barn.
Månelyst i Flåklypa er en flott avslutning på trilogien. Filmen er akkurat så morsom, underfundig og sjarmerende som den skal vaere. Flåklypa-universet skal vaere godlynt, men det skader ikke med litt action.