– Hvis du stenger synspunkter ute, gjør du deg dummere og mer sårbar
MINA HAUGE NAERLAND «Mitt nye livsmotto: Du må ikke bli sint.»
Den korte kommentaren la tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen ut på sin Facebook-side kort tid etter at sensommerens store debatt eksploderte på venstresiden.
Bakgrunnen var at Klassekampen inviterte den kontroversielle Resett-redaktøren Helge Lurås til et debattmøte i august.
Gjennom 16 år som ansvarlig redaktør utvidet Braanen ytringsrommet i Klassekampen, og han lot stadig flere syn slippe til. Avisen vokste i hans tid fra å vaere et lite, sekterisk venstresideorgan til å bli en stor og livskraftig avis for den brede venstresiden i Norge.
Braanen er kjent for å ha temperament og for ikke å vike i politiske debatter. Men denne gangen var det ikke han som skulle forsvare avisen, men hans etterfølger, Mari Skurdal.
Det var bare å bite det i seg.
– Vi må utsette oss for motstand
– Jeg har en utrolig sterk tro på at du må utsette deg for alle standpunkter hvis du skal bli et klokt menneske. Du må utsette deg for motstand hvis du skal utforme politikk som endrer samfunnet. Hvis du stenger enkelte syn ute, stenger du deg ute fra virkeligheten og
gjør deg dummere og mer sårbar. Dette har vaert det helt basale for Klassekampen, for avisens hjerte og sjel, sier Braanen.
Dersom man tabuiserer bestemte standpunkter, gir man meningsmotstanderne sine et forsprang, mener Braanen, som nå er politisk redaktør i avisen.
Braanen vil ikke uttale seg konkret om debattmøtet i august, men har mye å si om ytringsrommet han gjennom mange år forvaltet som ansvarlig redaktør.
Hvem skal slippe til?
Bør alternative nettsteder som Resett ha en plass i de store mediene i Norge? Bør man slippe til ytterliggående krefter fra venstresiden? Hva med kritikere av transbevegelsen? Kan det skape grobunn for konspirasjoner, hat og rasisme og gjøre det umulig for utsatte minoriteter å delta i debatt?
Det er den store diskusjonen akkurat nå.
– Jeg tror ikke på at «troll sprekker i solen». Men jeg tror at man ved å utsette seg for hard motstand, forbedrer argumentasjonen sin, sier Braanen.
Han bruker de mange diskusjonene om innvandring som eksempel:
– Dette temaet var lenge noe som ikke skulle diskuteres på venstresiden. Dermed ble man hjelpeløs når disse spørsmålene kom opp. Folk hadde ikke skjerpet argumentene. Motstanderne fikk et forsprang.
Hva former folks oppfatning?
Det finnes en god del forskning på ytterliggående budskap, ytringsfrihet og «no platforming», altså det å nekte enkelte en talerstol. Forskningen spriker i flere retninger, noe en stor gjennomgang i Morgenbladet viser.
– Historie og politikk er ikke vitenskap. Scenenekting, å ikke slippe ekstremister til på sine plattformer, er en strategi som ikke kan testes «objektivt» eller «vitenskapelig», sier historiker Evan Smith til Morgenbladet. Han mener scenenekting er en gyldig og nødvendig politisk strategi i dagens politiske klima.
«Hvis»no platforming»var egnet til å temme, skulle Sverigedemokraterna ha vaert en tørr liten sviske i dag», mener derimot mediekommentator Anki Gerhardsen i Aftenposten.
Braanen stiller spørsmål ved om det virkelig innebaerer så stor risiko å slippe folk til i for eksempel et debattinnlegg:
– Jeg tror man overvurderer det verbale. Folk blir ikke overbevist av et debattinnlegg. Folk gjør seg en rekke erfaringer i livet, det er detsom former standpunktene deres.
Feil mening ikke i «min avis»
Ikke lenge etter at Braanen tok over Klassekampen i 2002, hadde AKP sitt 30-årsjubileum. Avisen kjørte i gang en debattserie om m-l-bevegelsen.
– Veldig mange av eierne fra m-lbevegelsen var uforberedt på at vi stilte subjektet til debatt. Vi møtte påstander som «å skite i eget reir». I dag er vi langt forbi det sekteriske. Men fortsatt er det uenighet om hva en avis er. Skal det vaere en plattform for å propagandere meninger eller en reell arena for meningsbrytning?
– Det siste gir faktisk en bedre «propaganda-avis» og mer overbevisende argumenter, smiler Braanen.
Fortsatt finnes grupper av gamle radikalere og yngre aktivister som opponerer mot artikler og kommentarer som står i Klassekampen.
– Folk er for lite prinsipielle. Endel mener fortsatt at det ikke skal stå ting i avisen de ikke er enige i. De tolker dessuten et sitat eller et innlegg i en debatt som avisens eget syn, noe det jo slett ikke er.
Utsatte minoriteter
Den siste tidens debatt om «no platforming» har noen forskjeller fra tidligere debatter. Nye argumenter er dukket opp, påpeker Braanen.
– Det ene er at vi må vaere forsiktige med å slippe til ytringer som rammer utsatte minoriteter. Det andre er at det å slippe til ytterliggående krefter, kan begrense andres ytringsfrihet ved at det oppildnes til hat og rasisme.
Braanen er helt klar på at han mener det er blitt et langt hardere debattklima i Norge de senere årene. Han har ingen klar oppskrift for hvordan man kan endre det. Og han er bekymret for rasisme, hat og trusler.
– Den felles offentligheten har langt på vei gått i oppløsning, sier redaktøren.
– En av våre hovedoppgaver i Klassekampen gjennom årene har vaert å gi stemme til minoriteter. Men hvordan blir minoriteters ytringstrygghet større ved at vi ikke intervjuer bestemte folk? Rasismen blir jo ikke borte av den grunn, sier Braanen.
Jeg tror man overvurderer det verbale. Folk blir ikke overbevist av et debattinnlegg. Folk gjør seg en rekke erfaringer i livet, det er detsom former standpunktene deres.
q
Bjørgulv Braanen