– Vet du hva vi mennesker har felles? Ikke kjaerlighet, men frykt.
Laurie Anderson (71) vil helst leve i en drømmeverden.
I morgen står hun på Rockefellers scene, som en del av Ultima, men publikum skal ikke vaere helt sikre på at det blir et nøye innøvet show fra multimedieartisten.
Tittelen Language of The Future kommer fra Laurie Andersons store multimedieforestilling United States 1–4. Den turnerte hun med i blant annet Norge tidlig på 80-tallet, med opptredener i Bergen og på Henie Onstad.
Dagens forestilling er en blanding av fortellinger, musikk og video, og ble påbegynt i 2016. I morgen står hun på Rockefellers scene, som en del av Ultima, men publikum skal ikke vaere helt sikre på at det blir et nøye innøvet show fra multimedieartisten.
– Jeg må oppdatere den kontinuerlig; ting skifter så raskt nå for tiden at jeg må respondere på dem.
Anderson regnes som en pionér innen musikk og teknologi, ikke minst på grunn av sine grense- og sjangeroverskridende show. Der blander hun musikk på hjemmelagde elektroniske instrumenter med opplesning og interaktive videoer.
– Nå lager CNN et program om meg der de presentere meg som en pionér, men det var aldri min hensikt. Jeg er jo bare en geek.
Mistet alt i orkan
Laurie Anderson er opptatt av klimaendringene. Kanskje ikke så
rart siden hun ble rammet av ødeleggelsene under orkanen Sandy for seks år siden. Boligen hennes på Manhattan ble oversvømt, og hun mistet det meste av sine eiendeler: Gamle instrumenter, gjenstander fra tidligere forestillinger, personlige papirer med mer.
– Den første gangen jeg kom inn døren og så ødeleggelsene, ble jeg lamslått. Alle papirene mine var redusert til en grøtaktig masse. Senere, da jeg hadde fordøyet det, tenkte jeg: «Nå behøver jeg i hvert fall ikke rydde i kjelleren».
Det er blitt både album og bok etterpå: Landfall med The Kronos Quartet og All the things I lost in the flood kom begge tidligere i år.
Den nye silkeveien
– Folk begynner å bli bekymret, se bare på hvordan denne sommeren har vaert med hetebølger og stormer. Noen vil si at den har vaert behagelig, men utsiktene ser ikke lyse ut. Hva om det er for sent å snu? Den sorte diamant i Det kongelige bibliotek i København ønsker å etablere et nettverk mellom biblioteker verden rundt. Jeg synes det er et godt tiltak – bedre enn hva politikerne får til – å skape nettverk mellom institusjoner på tvers av nasjoner.
– Nå som nasjonalgrensene og -statene er i ferd med å forsvinne, er det byene som er blitt den nye kulturelle silkeveien.
Truet med å trekke seg
Anderson prøver å ikke blande politikk og kunst, men mener det noen ganger er nødvendig.
Ett eksempel er fra denne uken, da hun opptrådte i Essen under Ruhrtriennalen.
– Det skotske bandet Young Fathers ble nektet å opptre på grunn av at de ikke ville ta avstand fra BDS, en organisasjon som boikotter Israel på grunn av Palestinaspørsmålet.
– Jeg og flere andre artister truet med å trekke oss hvis ikke gruppen fikk opptre, og festivalsjefen endret sin beslutning. Det kreves mot å gjøre noe slikt, saerlig siden det fikk økonomiske konsekvenser ved at en del av festivalstøtten ble inndratt på grunn av dette.
– Jeg lever i en drømmeverden, jeg bare forsvinner – inn i VR, inn i Dostojevskij, inn i en tegning ... Jeg vil forsvinne inn i en annen verden, men noen ganger må jeg motvillig delta i den virkelige verden. Jeg skjønner ikke dem som sier at folk som er anti Israel også er antisemitter. Jeg elsker å opptre i Israel – det er en levende scene i landet. Når folk sier at de ikke vil opptre i USA på grunn av Trump, blir jeg såret – ikke straff oss på grunn av ham.
Romkunstner
Ved siden av å vaere musiker, forfatter, komponist og multimedieartist har Anderson vaert «huskunstner» for den amerikanske
romfartsorganisasjonen NASA i årene 2003–2005. Det resulterte i en film om måner og showet The End of the Moon.
– Jeg liker å tenke i lange perspektiver. Under oppholdet på NASA foreslo jeg blant annet en 5000-årsplan for å flytte all forurensning fra Jorden opp til Månen, slik at vi igjen kunne leve i Edens hage...
– Fake news er et virus
– Det blir for mye. Sosiale medier, nyhetsstrømmen ... presidenten på Twitter. Det blir altfor fragmentert, noen ganger oppleves det som hysteri, en dødsralling. Det er trist: Folk trenger oppmerksomhet, de trenger å vaere på magasinomslag. Forfatteren William Burroughs sa en gang at «Språk er et virus fra verdensrommet».
– Nå kommer det tilbake for å hjemsøke oss. Språk er blitt en sykdom som spres muntlig. Vet du hva vi mennesker har felles? Ikke kjaerlighet, men frykt. Nyhetene er fulle av artikler som er egnet til å fremkalle frykt – folk er blitt avhengig av frykt. Når ting går viralt på nettet, er det som løgn og bedrag. Fake news er et virus som utgir seg for å hjelpe.
Rømme til skogs?
Noen ganger synes Laurie Anderson at teknologien tar overhånd.
– Noen ganger vil jeg bare flytte ut i en koie i skogen for å ta en pause og komme til hektene, men det er jo ingen løsning i lengden. Hun bryter ut i et lurt smil: – Det er fascinerende med en som forfatteren Henry David Thoreau. Han flyttet ut i naturen og levde som eneboer i hytten ved sjøen Walden. Det kanskje ikke alle vet, er at familien bodde kort unna, så han kunne dra hjem og få kaker og kaffe når som helst det passet...
Laurie Anderson spiller på Rockefeller lørdag som en del av festivalen Ultima.