På skarp patrulje med 10.000 russere på andre siden av grensen

Russland vil ta Finnmark som buffersone ved en konflikt, mener tidligere e-sjef. Få kilometer fra grensen er 10.000 russiske soldater stasjonert.

Vardefjell observasjonspost, 11. september 2018: De fire soldatene på fotpatrulje er vant til å bevege seg på kloss hold av grensen til Russland. Nikolay Langslet, André Alvestad, Nicolai Kristensen og Jo Aamodt er en del av en styrke på noen hundre soldater pluss befal. Det utgjør en bitte liten brøkdel av de formidable styrkene på russisk side.

De er NATOs forlengede arm lengst oppe i nordøst. Tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen sa under Army Summit 2018 tirsdag at han ser det som høyst sannsynlig at Russland vil forsyne seg av nettopp dette området for å ha det som «buffersone», dersom en konflikt skulle oppstå.

– Vi er den umiddelbare terskelen dersom russiske myndigheter bestemmer seg for å trå over grensen, sier oberstløytnant Jørn Qviller.

Han er sjef for Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), der de fire soldatene gjennomfører førstegangstjeneste i Grensevakten.

På skarpt oppdrag i et kaldere klima

Akkurat denne dagen setter Russland, Kina og Mongolia i gang med gigantøvelsen «Vostok 2018», i Sibir. I Midt-Norge er NATO-øvelsen «Trident Juncture» er under oppkjøring, med 40.000 soldater.

Soldatene på Vardefjell er ikke på øvelse. Grensevakten er på skarpt oppdrag 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Det kan sammenlignes med Kystvaktens oppdrag, og F-16 kampflyene som jevnlig avskjaerer russiske fly.

HV og russiske styrker

I ryggen har Jørn Qviller rundt 2000 soldater i Heimevernet, spredt over hele Finnmark. Snart kommer et nytt jegerkompani på 150 infanterisoldater, og på litt sikt en tyngre haerstyrke som skal bygges opp i Porsanger, nesten 40 mil lenger vest.

Kontoret hans ligger i Høybuktmoen leir, 12 km vest for Kirkenes. Derfra er det ikke mange kilometerne til fast stasjonerte russiske styrker på innpå 10.000 soldater. De tilhører en marineinfanteribrigade og en motorisert infanteribrigade. De beskytter den russiske nordflåten, omtalt som landets viktigste militaere styrke.

Til enhver tid er 16 patruljer ute til fots,

med ATV eller med rib på Grense-Jakobselv og Pasvikelven. All bevegelse rundt den 197,7 km lange grensen mellom Norge og Russland skal fanges opp.

Kjenner på storpolitikken

Årets store øvelser og russernes storøvelse Zapad, fra i fjor, dokumenterer et kaldere klima mellom Russland på den ene siden og Norge og NATO på den andre. En utvikling GSV og Kirkenes over tid har merket godt.

– Zapad var en massiv øvelse, av typen vi ikke har sett siden den kalde krigen, og med våpensystemer vi ikke har sett på lenge. Det er klart det gjør inntrykk, både for soldatene og oss i ledelsen, sier oberstløytnant Qviller.

– Sett fra Oslo tror jeg man av og til glemmer hvor påvirket man blir av storpolitikken på et sted som dette, sier han.

Hjemmelagde vafler

De to 20-åringene Nikolay Langslet og André Alvestad byr på hjemmelagde vafler og syltetøy på observasjonsposten Vardefjell naer Storskog, eneste stasjon for grensepassering mellom Norge og Russland. Det er herfra og fra mindre hytter, noen ganger i skjul, at patruljene fra Grensevakten opererer.

– Det gikk ganske fort opp for oss at Russland er der ute, sier Langslet.

– Når det har med din egen hverdag å gjøre, følger du mer bevisst med på nyhetsbildet , sier Alvestad.

Frode Berg er ikke-tema

I tillegg til det militaere oppdraget har Grensevakten også et viktig politioppdrag.

– De er mine øyne og ører, sier oberst og grensekommissaer Roger Jakobsen. Han er Politidirektoratets eneste ansatte i militaer uniform, og har kontor i Kirkenes.

Jevnlig har han det han beskriver som både ryddige og gemyttlige møter med sin russiske motpart, for å rydde opp i praktiske forhold og uoverensstemmelser knyttet til grensen.

Alt av bevegelser ved grensen skal rapporteres, om det er potensielle terrorister, hjemvendte IS-krigere, reinsdyr eller baerplukkere som bevisst eller ubevisst strekker hånden ut på russisk side.

Tidligere grenseinspektør, nå spionsiktet Frode Berg, er et ikke-tema på disse møtene.

Ikke lenger felles patruljer med russerne

Det fremstår spinkelt det Grensevakten har å stille opp mot styrkene over grensen. Men ifølge Jørn Qviller ser stadig flere til «den norske» måten å løse grensevakt og Schengen-oppdrag på.

– Langs denne grensen er det ingen som peker på hverandre med våpen. Mens andre land, som Polen og de baltiske, bygger opp styrker og påkaller NATO ved sine grenser til Russland, går hverdagen her som før, sier han.

Men gjør den det?

Både han og kommissaer Jakobsen erkjenner at det er blitt kjøligere også her. Tiden da norske og russiske grensevakter patruljerte sammen er forbi. Og soldatene som patruljerer Pasvikelven sier til Aftenpos-

ten at russerne ikke lenger hilser tilbake, når de møtes.

På russisk side er består grensevakten for øvrig ikke av militaere, men av FSB, det tidligere KGB.

Og mens sivile nordmenn bor eller har hytter klin innpå grensen, er det på russisk side en sone, avgrenset med piggtrådgjerde, der det ikke er sivil aktivitet.

– Samarbeidet godt i det daglige

– På tross av utviklingen, som i stor grad også skyldes sanksjonene som ble innført fra vestlig side i 2014, er samarbeidet over grensen godt. Det er mer kontrollerte forhold nå enn i tiden da Sovjetunionen falt, sier Qviller.

Nylig gikk russere og nordmenn opp grensen sammen, den som skal følge dypeste punkt i elveleiene.

Og fortsatt avholdes Barentskirennet, der russisk, finsk og norsk grensevakt deltar og torget i Kirkenes fylles med russiske folkedrakter om hverandre med røde, norske anorakker.

«Tilfeldig fotografering»

– I forkant av NATO-øvelsen rapporteres det om flere russere bilister som «tilfeldigvis» tar bilde av militaere områder i Norge?

– Vi har noe av det, men her er det russiske biler på norsk side hele tiden. Vi har 200.000 grensepasseringer over Storskog i året. Samfunnene på begge sider er tett innvevd. Også jeg er blitt overrasket over hvor tett integrert man er, sier Qviller.

Soldater også med politimyndighet

Jørn Qviller er Jacobsens stedfortreder for kommisaer.

– Vi ivaretar Grensevaktavtalen som ble inngått mellom Norge og Russland i 1949. Vi har også politimyndighet til å håndheve Riksgrenseloven og Utlendingsloven, noe det er unikt at vernepliktige soldater har i Schengen-sammenheng, sier Qviller.

ATV-trafikk

Mellom Jarfjord grensestasjon og Vardefjell kjører soldatene med sekshjulede ATV, på kilometervis med plankeveier. Fra tårnet på Vardefjell, det høyeste som Grensevakten disponerer, kan man følge grensen, nesten meter for meter.

Det er her ute, på ATVene, i rib’er av typen Zodiac Hurricane, og til fots, ofte med hund, at de unge soldatene sier at de stortrives.

Tjenesten i GSV gir stor selvstendighet. Fra grensestasjonene Jarfjord (naer Storskog) og Pasvik er patruljene ute i to og tre uker av gangen. Patruljeførere som Jo Aamodt på Vardefjell og Mathias Bakke på Bjørnsundshøyden kan selv styre mye av hverdagen, og avbryte patruljering om vaeret gjør det for farlig å vaere ute.

– Det er bare oss her. Det er sjeldent at befal kommer innom, sier Nicolai Kristensen.

Tjenesten er også slitsom. Turnus, som innbefatter vakthold i tårnene i Pasvik og Jarfjord, innebaerer tretimersvakter døgnet gjennom.

Men tårnvaktene gir også tid til refleksjon og naturopplevelser.

– For to netter siden så jeg en elg med et stort gevir svømme over på russisk side og tilbake, sier Petter Nuven på Bjørnsundshøyden, en tilsvarende observasjonspost som Vardeberg.

Ved å låne kikkert forstår man hvorfor elgen snudde. Utenfor det beryktede smelteverket i Nikel ligger store områder der forurensningen dokumenteres av døde traer.

Frykter is mer enn russere i det daglige

Å vokte grensen er enklest om sommeren og om vinteren. I mellomperiodene blir et vanskeligere å bevege seg, ettersom så mye av grensen består av elv.

Deler av året må helikoptre overta for patruljene.

– Den store skrekken er at noen går gjennom isen. Is på elver er uforutsigbar, sier Jørn Qviller.

– Vi kan ikke unngå å få skader. Vi har beinbrudd, folk faller på ski, de får illebefinnende. Unge mennesker beveger seg i krevende terreng. Men alt i alt går det veldig bra, sier Qviller.

I to tårn som er bemannet døgnet rundt disponerer soldatene både varmesøkende og kjempekikkerter som forstørrer fra 20 til 40 ganger.

Tre uker på vakt i tretimers turnus er slitsomt. På Bjørnsundshøyden er det Mathias Bakke (t.h.) som i denne perioden er patruljefører. Denne dagen er det Julie Skagen som har laget mat. Det går på omgang. Sander Syvertsen (i midten) har hatt et dårlig rykte som kokk, men er ifølge soldatene i stadig utvikling.

Nikolay Langslet, André Alvestad, Nicolai Kristensen og Jo Aamodt går patrulje noen kilometer fra russisk territorium.

Dette bildet er tatt mot norsk side av grensen. Det skal ikke tas «tett på»-bilder mot russisk side, ifølge Grensevaktavtalen som ble inngått i 1949.

Disse soldatene er de ferskeste på Høybuktmoen leir. Flere av dem kommer til å bli grensejegere i et kjøligere klima mellom Russland og Norge.

Grensen mellom Russland og Norge er mest elv. Grensevakten har flere Zodiac Hurricane-riber. Elvene er det eneste stedet militaere og sivile kan bevege seg over grensen til Russland, ute i elven, ettersom det noen steder er for grunt til å passere på riktig side med båt. Her grensejegerne Benjamin Trondsen, Martin Bjelland, Arne Olav Lilleseter og Emil Aasvik.

– Vi er den umiddelbare terskelen dersom russiske myndigheter bestemmer seg for å trå over grensen, sier oberstløytnant Jørn Qviller, sjefen for Garnisonen i Sør-Varanger.