Jørn Lier Horst står på stedet hvil
mal som går slavisk igjen fra bok til bok.
Oppskriften er som følger: Wisting tildeles en sak, og som den samvittighetsfulle sporhunden han er, må alle andre hensyn vike i bestrebelsene på å komme til bunns i uhumskhetene. Nattesøvnen settes på vent og kostholdet begrenser seg til hurtigmat.
Underveis i etterforskningen, som det redegjøres for i bare lett fiksjonaliserte ordelag, blir journalist-datteren Line involvert. Det resulterer så godt som alltid i at hun, lik en forvokst frøken Detektiv, utsettes for fare.
Naturalisme
Til tross for det påtrengende repetitive preget, gir opplegget uttelling et stykke på vei. Som lesere fanges vi inn av den saeregne dynamikken som genereres av de nitide undersøkelsene.
Horsts metode er å invitere til et politifaglig seminar under overskriften: Sånn er det, folkens. Her har dere usminket norsk politinaturalisme fra A til Å.
Spørsmålet som melder seg, er hvor mye naturalisme og sakte kvernende hypervirkelighet en kriminalroman kan tåle uten å falle i den kommunegrå kjedsomhetsfellen.
Pengesedler
Anslaget i årets roman er ellers lovende. I et avlåst rom på hytta til den avdøde Arbeiderparti-koryfeen og forhenvaerende ministeren Bernhard Clausen, blir det funnet et sensasjonelt stort kontantbeløp i utenlandsk valuta.
Grunnet Clausens markante samfunnsposisjon kommer selveste riksadvokaten på banen, og beordrer Wisting til å avdekke årsakssammenhengene.
Wisting etablerer et lite drømmelag av fristilte kolleger, stuer lasset av sedler i kjellerstuen sin, krummer nakken og går i gang. Så følger et vell av avhørs- og intervjusituasjoner. Den massive informasjonsinnhentingen linker hyttepengene til et vaepnet flyran i 2003, og et forsvinningsnummer samme år.
Snakkehoder
Spenningen som skapes i dette lange strekket ligger på det rent hjernetrim-aktige planet. Grunnen til det er hovedsakelig en svakt utviklet skikkelsesskapende evne og en summarisk språkfølelse. Personene individualiseres i svaert liten grad. De flimrer uniformt forbi og fremstår som endimensjonale snakkehoder.
Tittelen Det innerste rommet skaper forventninger om så mangt. Om boken innfrir noen av dem, kan det trygt slås fast at det ikke er det innerste rommet i menneskesinnet som belyses. Først helt på slutten, med et par betraktninger om den frie vilje, bryter Wisting isen og gjør seg interessant som noe annet enn en prisverdig dedikert, men ansiktsløs og sjelløs politimann.
Så ved naermere ettertanke har jeg likevel lyst til å fremme kravet, eller i alle fall et dypfølt ønske, om fornyelse. Autopilot-funksjonen fungerer saktens i en Tesla. I et romanverksted er den adskillig dårligere egnet.