Ibsen har roet seg
Forrige gang ble det diplomatisk krise, oppkast i salen og heftige diskusjoner om hvorvidt Ibsen kunne bli Pokémon. I år har det vaert stille rundt Ibsenfestivalen. Dessverre.
Faerre klager. Faerre dager. Faerre arrangementer. Flere folk pr. forestilling. Slik kan årets Ibsenfestival oppsummeres i et Excelark. Men for oss som har tilbrakt elleve dager bak Nationaltheatrets falleferdige vegger, er festivalen selvsagt mer enn tørre tall.
Vi har nippet lett til hvitvinsglasset, kjøpt overprisede masariner og lagt merke til ibsenpuritanerne i foajeene.De som er lei av at man tuller og tøyser med Henrik Ibsen, og som lengter etter «Ibsen slik han egentlig skal spilles. Jeg vil tro de er i alle aldre, men det er saerlig en mennesketype jeg har sett rundt hver en søylesving: Den diskret sminkede, men likevel svaert indignerte, 82-åringen. Hun som rasende skriker fra siste rad under samtalen om «Ibsens døde barn»: «JEG HØRER IKKE HVA DERE SIER,» selv om mikrofonene er skrudd på full guffe. Eller han i grå, støvete dress som griper hardt tak i Ibsenfestivalens ansatte: «DERE KAN IKKE INVITERE FLERE ENN DERE HAR SITTEPLASSER!» Den fyrstinneaktige 85-åringen, med perfekt permanent og grå drakt, som bistert hveser over marmoren: «INGEN HAR FORTALT MEG HVOR LANG PAUSEN SKAL VAERE.»
Jeg har ikke sett dem siden starten av 00-tallet, men nå er de tilbake: Nationaltheatrets lenge glemte kjernepublikum.
Isteren som falt i forfjor
Forrige festival, i 2016, skapte Nationaltheatret debatt fordi de var for offensive. Ibster skulle bli det nye ordet og festivalen ble markedsført i gult med slagordene «Engasjerende. Utfordrende. Nådeløst».
Det fikk alt fra skuespiller Espen Klouman Høiner til Klassekampens Mímir Kristjánsson til å skrive engasjerende, nådeløse og utfordrende innlegg om feilslått kommunikasjonsstrategi. Khio-dekan Jon Refsdal Moe foreslo satirisk at man kunne lansere en Ibsen-Pokémon, og teaterets kommunikasjonsdirektør svarte at det ville de faktisk vurdere.
Men det virkelige bråket begynte da et spansk gjestespill brukte så sterke virkemidler at en publikummer kastet opp i salen. Teatret sendte ut en advarende tekstmelding til neste kvelds publikum, en slags trigger-warning uten at teatertruppen var orientert.
Deretter satt performancekunstnerne Pia Maria Roll og Marius von der Fehr inn et leserinnlegg i Morgenbladet der de bak ryggen på teatersjefen, og med uklar avsender, beklaget Nationaltheatrets samarbeid med det israelske Habima-teateret. Da teppet gikk ned etter «18 dager med Ibsen-fest» fylte den redesignede Ibsenfestivalen fortsatt spaltene med debatt. Det må ha vaert en herlig bakrus for dem som hadde mistet troen på teaterets politiske kraft.
Men i 2018 har det vaert stille fra Ibsen bak stillaset.
Trygt og godt
En av grunnene er tryggere gjestespill. I år har de samarbeidet med faerre frigrupper og strøket performance fra programmet.
Isteden har de invitert institusjoner som holder seg til manus. Også egenproduksjonene har levert som planlagt. En Byggmester Solness som følger Ibsens tekst og intensjoner tett, og med en hovedrolleinnehaver som ligner stadig mer på sin far. En drivende god Hedda Gabler, der ord og handling er bevart.
En Haermennene på Helgeland som det mest utfordrende i programmet, noe min kollega Mona Levin treffende hyllet som en «overbevisende crazykomedie».
Bedre enn sist
Til tross for manglende debatt, mindre aktivitet og dårligere økonomi, mener jeg at gjestespillene holdt høyere kvalitet i år enn i 2016. Vi har sett en legendarisk oppsetning av Peer Gynt fra Dramaten, i regi av den tyske regissøren Michael Thalmeier. Vi har dykket ned i Ibsenprisvinner Christoph Marthalers univers, et rart og fint sted å vaere. Vi har sett fem rader med franske tenåringer reise seg i begeistring etter fire timer med Peer Gynt fra Normandie.
Og jeg er blitt svaert positivt overrasket – og dypt grepet – av Demian Vitanzas nyskrevne verk Tyngde. Tonesatt av Nils M. Larsen og Bendik Kjeldsberg og fremført av Terje Strømdahl og ti år gamle Oline Flaete Modalsli. Et fantastisk eksempel på hvor mye en god produksjon kan løfte et dramatisk verk.
«Dette kan jeg bli vant til,» sa mitt 24 år gamle følge, som aldri tidligere hadde vaert på Nationaltheatret, da vi syklet fra forestillingen.
Inviter en fyrstinne til fest!
Det var ingen grunn til å bli vaerende å feste, for i år hadde Nationaltheatret tonet ned festbudskapet. Isteden skrev de «Den internasjonale Ibsenfestivalen 2018» i sobre bokstaver på programmet.
Det er litt dumt at festivalen har sluttet å vaere festlig. Jeg tror festivalen er avhengig av å vaere et møtepunkt også sosialt, men det blir vanskelig når teateret sliter med en falleferdig bygning, dårlig plass, høy terskel å komme inn og altfor få toaletter. Under neste festival bør teateret komme seg ut av bygningen, utvide menyen fra masariner til margaritas – og ta med flere inn i festen.
Slik kan jeg bli skikkelig kjent med en Ibsenpuritaner i fyrstinneklaer, og utvide min egen sosiale horisont.