Hva er skjedd med NIF?
Norske interesser er blitt tilsidesatt. Småligheter og hårsårhet har blokkert for et nødvendig, klart standpunkt når WADA tar Russland inn i varmen.
De siste dagers hendelser plasserer Norges idrettsforbund (NIF) i et lite flatterende lys.
Etter at Verdens Antidopingbyrås (WADA) styre torsdag 20. september vedtok å oppheve utestengelsen av Det russiske antidopingbyrået (RUSADA), kom NIFs styre mot kvelden med en merkverdig uttalelse om RUSADAs gjeninntreden.
NIF-styrets standpunkt ble fremført av Den internasjonale olympiske komités (IOC) representant i Norge, Kristin Kloster Aasen, som er visepresident i NIF. Aasen uttalte ved den anledning at det var nødvendig å vente til en kjente begrunnelsen for WADAs vedtak før en gikk ut med et standpunkt.
Aasens begrunnelse for NIF-ledelsens tilbakeholdenhet er saerdeles lite troverdig.
Ikke minst kjente hun selv utmerket godt standpunktet til IOCs ledelse fra WADA-møtet i mai i år. I det møtet arbeidet IOC-representantene i WADA aktivt for å få RUSADA og russerne tilbake med fulle rettigheter.
IOCs standpunkt og irritasjon etter møtet i mai kan heller ikke ha vaert ukjent for de øvrige av NIF-styrets medlemmer.
Et slikt minimum av kjennskap til høyaktuelle temaer i internasjonal idrettspolitikk må kunne forventes på dette styringsnivået.
Årsakene til NIF-styrets sendrektighet i dette spørsmålet finnes selvsagt helt andre steder enn i Aasens uttalelser.
Konflikten i 2016–17 mellom NIF-ledelsen og davaerende kulturminister Linda Hofstad Helleland har selvsagt gjort en klar støtte til Helleland, som visepresident i WADA, meget vanskelig for NIF-ledelsen. Norske interesser er blitt tilsidesatt.
Småligheter og hårsårhet har blokkert for et nødvendig, klart standpunkt.
Dopingbedraget under Sotsji-OL var et fundamentalt brudd på idrettens verdigrunnlag, iscenesatt av arrangørlandets (idretts) ledelse. Uten full erkjennelse av kravene til gjeninntreden, ingen vei tilbake.
En annen grunn til NIF-styrets passivitet har åpenbart sammenheng med posisjonen som nasjonal olympisk komité. «Gamle» NIF skiftet i 1996 ham. Fra å vaere en overbygning av et frivillig nasjonalt idrettsliv, med sterk folkelig, lokal forankring, bega NIF seg ut i verden som Norges NOC (National Olympic Committee).
Et medlemskap i den olympiske bevegelsen går selvsagt ikke uten en viss miljø- eller kultureffekt. Møter i EOC (European Olympic Committee) og medbeslutning om Baku og Minsk visker ut den folkelige og demokratiske NIF-profilen og legger an en pragmatisk idrettspolitisk linje tilpasset olympisk vekst uten smålige sidehensyn.
Når en nasjonal olympisk komité (NIF) skal fatte beslutning i en sak hvor IOCs ledelse viser tydelig vei, må beslutningen nødvendigvis bli vanskelig. Hvilken lojalitet skal ha forrang? Når den konkrete saken under NIF-styrets behandling i tillegg ledes av IOCs medlem i Norge, i posisjon som NIFs visepresident, må lojaliteten og beslutningen bli besvaerlig.
Var i front
Under NIFs Idrettsting i 1976 ble det vedtatt nasjonale regler for antidopingarbeidet i Norge. Vedtaket var banebrytende. NIF plasserte seg i front i antidopingarbeidet og deltok aktivt i internasjonalt samarbeid for å få frem internasjonale regler og standarder. I hele denne tiden, frem til årtusenskiftet, var IOC og flertallet av internasjonale saerforbund likegyldige eller passive tilskuere, samtidig som de forsikret verden om at idretten var uskyldsren.