Show: «Sterk bekjennelse om å leve med angst»
En sterk bekjennelse om å leve med angst, pakket inn i et uklart showkonsept.
Men teksten kunne vaert bedre, mener anmelderen om komiker Bjarte Tjøstheims show.
«Hei, jeg heter Bjarte, og jeg har angst.» Det sier komiker, radiovert og skuespiller Bjarte Tjøstheim to ganger i løpet av sitt første soloshow.
Det går betre no kunne vaert et harselas om slike gruppeterapitimer, men showet er egentlig naermere terapien enn parodien. Det er en kompliment til forestillingen.
Ikke så mye å le av
Det går betre no er ikke egentlig et komishow. Det betyr ikke at det er uten humor. Tjøstheims lett nevrotiske inngang til livet er ofte morsom, men angsten er ikke en brekkstang for vitser eller hylende morsomme episoder. Isteden er det bare Bjarte og angsten, ansikt til ansikt med publikum.
På premieren kunne det vaere vanskelig å håndtere, både for Tjøstheim og publikum. Han glemte replikker, mistet flyt i forestillingen, og det var uklart hva som var spilt angst og hva som var overmannende nervøsitet.
Samtidig lurte vi på hvilken forestilling vi skulle se. Tjøstheim er jo vitterlig en komiker, men allerede i første scene gjør han det klart at dette vil vaere seriøse greier. Samtidig leveres noen kjappe punchlines, slik at publikum blir sittende i limbo mellom vitseshow og skjebnehistorie.
Fin tolkning av seg selv
Den første halvtimen er Bjarte Tjøstheim høyt og lavt i sin egen angst. Vi får bli med på et mislykket stand up-show med resten av Radioresepsjonen. Det er grusomme turer til butikken, og det er velkomstdrinker på høykant for å døyve indre smerte. De fleste av disse scenene er godt etablerte og fremført.
Tjøstheim er rett og slett god til å spille seg selv. Thomas Giertsen debuterer som teaterregissør, men har satt opp utallige show på stand up-scenen. Han er flink til å etablere tydelige situasjoner, men han har ikke funnet formen til showet som helhet.
I en scene blir det lest opp et dikt til Kong Alkohol, mens bobler vises på bakveggen, som om det hele var en ølreklame. Dette er kveldens eneste sketsj, og det er fristende å kalle det slurv at den i det hele tatt er med.
I noen scener brukes varsomme lyseffekter for å skape illusjonen av sykerom. Her er Tjøstheims ord i sentrum. I andre – og like kjenslevare scener – pøses det på med store, glorete videoeffekter.
Best når han er aerlig
Tjøstheims ord klarer seg uten støyende visuelle effekter, men også teksten kunne vaert jobbet bedre med. Han er best når han snakker om seg selv: «Jeg har skjønt det nå, det krever trening å leve.»
Portretteringen av hans samboer, far og helsepersonell er mindre gripende. Her er kjaeresten litt som i TV-serien Presten, noe midt mellom en engel og et morssubstitutt. Jeg tror forestillingen hadde tjent på litt mer nyanserte karaktertegninger.
Også det lille han forteller om faren er stort i det lille og svakt i det store. I en nydelig scene er han på et sykebesøk sammen med sin prestefar, men farens rolle i Bjartes liv forblir en gåte for tilskueren.
Rom for innlevelse
Ut i andre halvpart finner både Tjøstheim og forestillingen trygghet i formen. Nå er et ikke lenger små nevroser på butikken, men en naken fremstilling av å vaere totalt hemmet av angst. Når Tjøstheim sitter på Ullevål psykiatriske, alene i en sykeseng, så kryper hans nakne, eksistensielle redsel inn i publikum.
Teatret er blitt slik det skal vaere: Et rom for innlevelse.