TaterMillas liv blir teater
– Det sitter langt inne for mange å fortelle vårt folks historie. «Tater» var i mange år et skjellsord, sier Sara Wilhelmsen og Zara Vigardt Karlsen.
Balkanske toner fyller salen der de syv skuespillerne er i gang. Et par skritter rundt rekvisittene på gulvet: Tre ganger rundt bålet, to ganger rundt en bjørk.
Slik starter kjaerlighetsfesten i leiren. Snart skal Tater-Milla og Wilhelm ta fatt på duri drom, som betyr lang reise på romani.
Der venter både gleder og skuffelser, men akkurat denne kvelden feires kjaerligheten og ingenting annet.
Taterkongens datter
Se min ild er en musikalsk teaterforestilling om Tater-Millas liv og reisendefolkets kultur. For Sara Wilhelmsen og Zara Vigardt Karlsen som har laget forestillingen, har det vaert en lang reise.
Tater-Milla ble født i 1886 og døde i 1976. Hun het egentlig Jenny Emilie Pettersen, og er blant de mest navngjetne blant reisende-folket eller vandri, som de også kaller seg. Milla var datter av den legendariske «taterkongen» StorJohan, og ble født inn i livet på landeveien.
I likhet med Stor-Johan ble hun en samlende skikkelse for de reisende, og hun ble landskjent gjennom boken Tater-Milla. Stor-Johans datter, ført i pennen av Dagfinn Grønoset.
Der forteller hun fra sine mer enn 50 år på landeveien før hun ble bofast på Våler i Solør.
«Det har verda laert meg: Svelter du en dag, danser du neste. Herregud, som jeg skulle danse om jeg kom en tur på landsvegen igjen! Du vet, ingen river seg løs fra vegen en har lagt igjen livet sitt på, samme hvor trøttsamt og jaevli det var. Du må betale for friheta. Jeg er villig til det – når taterblodet er så tjukt som hos meg, nytter det ikke å tynne ut ei dråpe. Du blir aldri kvitt feberen,» sier Tater-Milla i boken.
Huset til Tater-Milla er bevart som kulturminne – det ene av to som minnes reisende historie. Det andre er «Furua» ved Gardermoen, der evangelisten og tateren Ludvig Karlsen ble født.
Forfedrenes erfaringer
Sara Wilhelmsen og Zara Vigardt Karlsen har selv taterbakgrunn og har hentet fra egne og forfedrenes erfaringer. Wilhelmsens farfar var barnebarnet til Milla.
– Det sitter langt inne for mange å fortelle vårt folks historie, både for vår foreldregenerasjon og de enda eldre. «Tater» var i mange år et skjellsord, og mange reisende har prøvd å gjemme og glemme sin fortid på grunn av hvordan de ble behandlet både av fastboende og myndigheter, forteller Wilhelmsen og Karlsen.
– Vi har vårt eget språk, men mine besteforeldre mente at jeg ikke trengte å laere det – de ville vi skulle vaere vanlige nordmenn. Samtidig må man ikke glemme at en årsak til at vår kultur har overlevd, er at både taterne og de fastboende trengte hverandre – det var et gi-og-ta-forhold, sier Wilhelmsen.
Wilhelmsen og regissør Øyvind Osmo Eriksen er manusforfatte-
De har laget forestilling av sin egen taterhistorie.
re, og Jovan Pavlovic har laget nye arrangementer til gamle taterviser. Mari Skeie Ljones (fiolin), Jo Fougner Skaansar (bass) og Andreas Angell (trekkspill) fremfører gamle taterviser gjennom hele forestillingen.
– Dette er sanger som folk flest har et forhold til, men når de settes inn i denne konteksten, får de en ny betydning, sier regissøren.
I bakgrunnen trener skuespillerne på tøffe kast og løft.
Lydopptakene av besteforeldrenes historier skal gis til Glåmdalsmuseet, som har en egen fast utstilling om de reisendes historie. Museet har også vaert samarbeidspartner i prosjektet.
Familie og frihet først
– Tatere har ofte blitt satt i en offerrolle, men vi har mye å vaere stolt av. Vi håper at vår generasjon får et nytt syn på sin historie: Vår historie og kultur har overlevd gjennom muntlig overlevering gjennom hundrevis av år. Vi vil at taterne skal kunne kjenne en felles stolthet over sin kultur, forteller Wilhelmsen.
Kvinnene forteller at taterfolket satte familien og frihet høyest.
– Tenk på hvor mye kunnskap som er blitt bevart gjennom generasjoner: Håndverk, musikk ... Vårt folk har et eget talent for å huske flere slektsledd tilbake, og vi kjenner igjen hverandre på lang avstand, legger hun til.
– Hvis vi kjører forbi en campingplass, ser vi med én gang hvem som er reisende. Men i skolebøkene er vi usynlige. Som Milla sa: «Inni bringa sitter det noe som bare blir forstått av dem som har taterblod i årene», sier Karlsen.
– Hun sa også: «Tater er ikke et skjellsord. Jeg er stolt over å vaere tater.» Det er jeg også, sier Wilhelmsen.