Hva skal det koste å bruke stemmen sin?
Selv om prisen ikke er å bli utsatt for systematisk tortur, fengsling eller drap, så er det en påkjenning.
Denne helgen lanserte Amnesty International Norge en ny kampanje som tar opp netthets mot kvinner som en trussel mot ytringsfriheten. Med en film som viser hvordan det er for fire personer å oppleve netthets i et helt døgn, viser de hvordan det ekstreme presset som samfunnsdebattanter, politikere og andre som bruker stemmen sin opplever, gjør det tungt å ytre seg. Flere av de kvinnelige politikerne som opplever hets, deler hos Aftenposten samme helg hvordan det oppleves i saken «Dårlig selvtillit. Søvnvansker. Redsel. Slik påvirker hat og trusler kvinnelige politikere og jobben de gjør.»
Ytringsfrihetens pris
Da jeg begynte å ytre meg i det offentlige ordskiftet for noen år siden, pleide jeg å bli satt ut av hatmeldingene jeg fikk under innlegg jeg selv hadde skrevet eller som var skrevet om meg. Jeg møtte disse med å skrive om dem i sosiale medier, og dermed forsøke å «ufarliggjøre» hetsen og de ekle kommentarene. Etter hvert har jeg sluttet å lese kommentarfelt, men både andre samfunnsdebattanter og jeg vet hva det vil koste oss hvis vi lar oss friste til å sjekke hva som skrives. Dessuten kan ikke alle unngå hetsen ved å la vaere å sjekke.
Det gjorde vondt å se filmen Amnesty International Norge laget, fordi den trigget nettopp den angsten, ubehaget og frykten som ofte følger med det å bruke stemmen sin. Selv i Norge har ytringsfriheten en pris, og selv om den prisen ikke er å bli utsatt for systematisk tortur, fengsling eller drap, så er det en påkjenning.
Påkjenningens konsekvenser
Det er den påkjenningen som gjør at man frykter for sin egen sikkerhet og for sikkerheten til de man er glad i. Det er en påkjenning som har gjort at jeg har sluttet å ta telefonen når jeg ikke vet hvem som ringer, skvetter når det er lyd på mobilen og den plinger, og tar mobilen på lydløs på natten etter å ha opplevd at folk ringte og pustet i andre enden for to år tilbake.
Det skal ikke mye mer enn en periode med hets til for å gjøre at man tenker seg om hver gang man skal ytre seg – eller sensurerer seg selv.
Er det dette det skal koste å bruke stemmen sin i Norge i dag?
Jeg har ikke opplevd det verste av hets eller trusler, men har opplevd nok til å vite at det å gå på Karl Johan etter en storm med hatmeldinger er skremmende. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er for dem som trues på livet, direkte eller i kommentarfelt.
Netthets og diskriminering rammer ulikt, og jeg opplever for eksempel mindre hets enn debattanter som er mørkere i huden eller som bruker hijab. Dette er viktig å huske på når vi snakker om trusselen mot ytringsfrihet: Det er de stemmene vi har faerrest av, som i størst grad dyttes vekk. Norge trenger et mangfold av stemmer, og vi har alle et ansvar for å stå imot hatet som florerer. Det kan virke som om anstendigheten ikke har utviklet seg i takt med teknologien.
Hets og trusler på sosiale medier er en av de største truslene mot ytringsfrihet i Norge. Jo faerre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og desto faerre blir nyansene i debatten.
Sluttet å vise hetsen
Tall fra Medieundersøkelsen 2018 viser at det er langt faerre blant de unge som ytrer seg i nettdebatter nå enn for fire år siden. En av hovedgrunnene til dette er frykten for å oppleve hets eller trusler. 21 prosent av de spurte mellom 16 og 25 år svarer at de er blitt utsatt for hets på sosiale medier.
Dette er samtidig som at plattformene for å ytre seg stadig blir flere og større, og mulighetene for å få sin stemme hørt er mer tilgjengelige. En tweet kan bli til en sak i avisen, og et sint leserinnlegg kan starte en bevegelse. Men hvem er det som blir hørt, og hvordan er dette med
Jo faerre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og desto faerre blir nyansene i debatten
på å påvirke samfunnet vårt og verden vi lever i?
Det tok ikke lang tid i det offentlige ordskiftet før jeg innså at det å løfte frem hetsen jeg fikk, ikke alltid er beste løsning. I stedet for å få dem som hetset til å moderere seg, hadde det et annet mulig utfall: at andre unge kom til å tenke at hvis dette er prisen for å yre seg, så er det ikke verdt det. At de tenker at det er en for høy pris å betale.
Tre verdier å ta med seg
Både vi som ytrer oss i tradisjonelle og sosiale medier, og de som leser og kommenterer, har et ansvar. Her er tre verdier som vi må ta med oss inn i en anstendig samfunnsdebatt: 1 Vaer prinsippfast. Gå inn i debatten med noen prinsipper i grunn. De rettighetene du krever for deg selv, kan du ikke frata andre. 2 Vaer saklig. Ikke fall for fristelsen til å vaere smålig eller gå til personangrep.
3
Vaer bevisst på språket du reproduserer. Selv vi som mener at vi kjemper «det godes sak», kan komme i fare for å kalle meningsmotstanderne for idioter og bruke den samme retorikken som de vi er uenige med. Ordene vi bruker, spiller en rolle! Velg dem med omhu.
Samtidig kan vi støtte Amnesty International i å kreve at politiet må få de ressursene og den kompetansen som er nødvendig for å kunne forebygge og stoppe hatefulle ytringer. Vi må også kreve at det fortsetter å vaere en høy prioritering og at ord blir til handling når politikere snakker om å bekjempe netthets. I tillegg må kjønn inkluderes som diskrimineringsgrunnlag i straffelovens bestemmelse om hatefulle ytringer, for mye av hetsen som oppleves, er kjønnet og angriper hvem man er, heller enn hva man sier.