Samtaler Norge trenger
Påstanden om at vi har «utnyttet unge mennesker i en fase av livet der de har et stort bekreftelsesbehov», kjenner vi oss ikke igjen i. Vi er helt enige med artikkelforfatteren i at «det krever styrke å vise frem sine svakeste sider». Kan unge mennesker forventes å kunne ta en riktig evaluering her, spør hun. Nei, absolutt ikke alle, men noen. Prosjektet har to deler. Drøye tre måneder med samtaler og deltagernes egen dokumentasjon av livet og endringsprosjektet sitt. Og så fremstilling av denne tiden i form av TV-programmet. Det sier seg selv at disse to delene i prosjektet ikke har et 1:1-forhold.
I Jeg mot meg skjaerer vi dypt for å treffe bredt. Slik får vi startet samtaler Norge trenger å ta.
Terapiprosessen er reell
Gir «TV-terapi» et troverdig inntrykk av gruppeterapi, spør artikkelforfatter. Vi synes det. Kameraene ble glemt, deltagere og programleder Peder Kjøs satt uforstyrret og arbeidet som gruppe. Terapiprosessen er helt reell. Det er en helt aerlig og helt åpen mulighet for deltagerne å se på deler av livet sitt og kanskje løse noe av det vanskelige. Det er ikke noe krav om at deltageren skal lykkes. Av 400 timer materiale står det igjen fire. Kjøs skriver at «Det som står igjen er representativt, nøye utvalgt ut fra etiske hensyn og for å fremstille deltagernes endringsforsøk så rettferdig og forståelig som mulig.» Det er en god beskrivelse.
Alle deltagere får kontinuerlig oppfølging av psykolog før, under og etter opptak. Alle får se sin egen historie før den blir låst i klippen og snakker med oss om hva som er med og hva som ikke er med. Og vi kan gjør endringer sammen. Deltagerne får kontinuerlig oppfølging av oss og psykolog nå som serien vises. Er det ikke mer skånsomme måter å drive folkeopplysning på, spør Torgalsbøen. Sikkert, men vi har valgt å skjaere dypt for å treffe bredt. Slik får vi startet samtaler Norge trenger å ta.
En sterk og uselvisk posisjon
Vi vil ikke at alle skal vaere åpne og offentlige om alt ved seg selv. Du skal vaere veldig sikker før du deler ditt innerste og mest sårbare. Du skal vite hvorfor du vil det. Våre deltagere ønsket å dele sin historie og sitt forsøk på endring, for å hjelpe andre. Det er en sterk og uselvisk posisjon. Og noe å ta innover seg, heller enn å kritisere. Vi er helt enige med artikkelforfatteren i at «kult er ikke nødvendigvis klokt». Men vi er rimelig sikre på at akkurat det skjønner deltagerne i programmet også.
Vi er nok alle klokere enn hva Torgalsbøen tror.