Har formet kunst med følsomme hender i mer enn 40 år
Tone Vigeland i samtale med Finn Skårderud:
– Nå gjør det ofte så vanvittig vondt. Hendene verker. Det er vel slitasje, sier Tone Vigeland (80) i samtale med psykiater Finn Skårderud.
– For meg handler det om hendene. Om å bli kjent med materialet, de forskjellige metallene. Jeg kjenner på det – og så ser jeg hva som skjer, sier Vigeland.
– Jeg leter alltid etter det enkle. Jeg styrer ikke så mye etter ideer, sitter sjelden og tegner skisser. Jeg er mer opptatt av hva som skjer når jeg har tingene i hendene. Jeg liker å ha det rolig rundt meg. Og så prøver jeg meg frem. Da kan jeg vaere ganske rask. Det er viktig at materialet selv får vaere med å bestemme. Det handler om gleden ved å jobbe, fortsetter hun.
Tone Vigeland løfter forsiktig frem hendene sine. Vi møtes få dager før det er utstillingsåpning i Dronning Sonja Kunsthall. Der skal det vises frem arbeider fra 60 år.
Vigeland ble raskt vår fremste smykkekunstner. Arbeidene hennes ble internasjonalt kjent. Så, for litt mer enn 20 år siden, beveget hun seg til de større formatene. Hun begynte å lage skulpturer. Smykkene er selvstendige objekter, og de snakker med den kroppen de er laget for. Skulpturene vokser og kommuniserer med rommet og arkitekturen.
Det verker i hendene
– Nå gjør det ofte så vanvittig vondt. Hendene verker. Ikke når jeg arbeider, men etterpå, om nettene. Det er vel overforbruk, slitasje. Så jeg har gjort mindre de siste årene. Men jeg har noe på gang, sier hun hemmelighetsfull.
Jeg ankommer først Vigeland. På Slemdal i Oslo troner Emanuel Vigelands museum. Museet er et tønnehvelvet rom fullstendig dekket av Emanuel Vigelands fresker.
Det er tilsammen et 800 kvadratmeter stort maleri med dramatiske og erotiske scener fra menneskets fødsel til død. Emanuel er Tones farfar. Faren Per Vigeland var maler. Gustav Vigeland var Emanuels bror.
Ved siden av mausoleet ligger bolighuset. Det var her hun vokste opp. I hagen står en stor, enkel og massiv stålskulptur laget av henne selv. Med kjeks og pulverkaffe går vi opp i atelieret i andre etasje. Det er et stort rom med den beste utsikten til byen og fjorden, fylt av arbeidsredskaper.
Rundt omkring ligger metallet. Det ligger en rekke tynne ståltråder på bordet ved siden av kaffekoppen min. Hun engster seg for at bikkja mi skal stikke ut øynene på noen spisse gjenstander som stikker opp fra gulvet. På veggen henger det kveiler med pianotråder, og begynnelsen til noe som kan bli skulpturer.
Ikke så god med ord
Vi snakker om den av våre sanser som handler om å kjenne, å ta og føle på, den taktile. Og jeg snakker med en meget solid håndverker med svennebrev som gullsmed.
– Jeg er ikke så god med ord, sier hun. Jeg synes ikke det er så interessant å forklare arbeidene mine. Jeg liker jo at det skrives om arbeidene mine om man setter pris på det jeg lager. Men jeg er ikke så glad i å snakke om kunsthistoriske retninger og sammenhenger. Det får andre gjøre.
Et lekende menneske
Det er ett ord som stadig dukker opp igjen når hun snakker. Da jeg spilte av opptaket fra vår samtale, begynte jeg å telle. Det er ordet «morsomt». Det er ispedd formuleringer som «artig» og «en ordentlig luring».
Jeg konstaterer omtalen av henne som en homo ludens, et lekende menneske, i en katalogtekst. Ja, hun snakker om det lystfylte i å arbeide.
På en av veggene i arbeidsrommet sitt har hun hengt opp en liten plakat fra fjorårets sterke utstilling med Lena Cronqvist og Per Inge Bjørlo på Munchmuseet. Vi er enige om at det er mye smerte i disse store kunstnerskapene.
– Smerte kan vaere en sterk drivkraft, sier vi begge, og meget viktig når de lykkes med å finne sin form til det. Men jeg er nok ikke der, sier hun.
– Ja, det høres ut som du mer jobber ut fra et overskudd enn et underskudd?
– Det er meget underlig, egentlig, at jeg har jobbet med smykker i 40 år, jeg som slett ikke var interessert i å ha smykker på meg som jente. Ja, jeg har alltid selv brukt lite smykker. Men allerede som barn hadde jeg slik glede av å forme. Før jeg kunne saerlig om håndverket, begynte jeg å klippe i tinn. Det er det letteste. Jeg laget gaver til vennene mine.
Vigeland fortalte om de første årene. Hun kom i kontakt med gründer og designer Per Tannum, mannen bak Tannum møbler, Norway Designs og bladet Bonytt. Han var viktig. Han etablerte en sølvsmie i den da riktig så nedslitte Gamlebyen i Fredrikstad.
Det var arbeidskollektivet PLUS. Det som kanskje var Tone Vigelands gjennombrudd, var et øresmykke i sølv, kalt «Slynge». Og derfra tok det av, som det heter, ut i verden. Sølv var hennes viktigste materiale i mange år.
Oppfordret til å lage noe større
– Fortell om overgangen til skulpturer. Jeg har lest meg til at det var i 1996?
– Ja, det var vel det. Min gallerist Espen Ryvarden oppfordret meg til å lage noe i større format. Han viste meg et lite rom i galleriet og mente at det burde jeg fylle. Den skulpturen er med på utstillingen nå. – Jeg merket hvor godt jeg likte å vokse, opp i de større formatene. Så ble det flere ut- stillinger på Galleri Riis. Jeg kommer aldri til å lage smykker igjen.
– Nå kommer det som ikke er så morsomt, sier Tone Vigeland og er helt klart urolig. – Nå kommer det skumle.
Det skumle er altså å stille ut. Da skal man ut av arbeidsrommet og vise seg frem. Det er svaert mye som skal gjøres, og det er svaert mye som skal stemme. Men hun har mange gode hjelpere der nede i dronningens stall, sier hun.
Vi ankommer Slottet. Nå blir Vigeland en myndig og sikker dame. Hun går frem til gardisten og sier at jeg også skal få slippe inn.
Vi går inn i det store lokalet som en gang var stall. Der er en rekke mennesker i sving. Smykker legges ned i eller henges opp i glassmontere. Her er hun autoriteten.
Minimalist og modernist
Så fører hun meg på sin guidede tur rundt i sitt livsvirke. Vi begynner med begynnelsen og de første smykkearbeidene i sølv. Metallet kan ha mange farger, blankt, børstet eller oksidert. Så kommer vi til skulpturene. Jeg tenker at det er ikke noe brudd, men en tydelig konsekvens fra det lille til det store formatet.
Det er en helt klar utvikling i hvordan arbeidene vokser fra å vaere en ring, et halskjede eller et hodesmykke til å ville ut i de større rommene. Ikke minst demonstrerer skulpturene den dyktige håndverkeren.
Kunsthistorikere snakker gjerne om Tone Vigelands skulpturer som minimalisme og modernisme. Jo da, men hun er altså selv ikke så opptatt av slike etiketter.
Men hun virker ikke å ha noe imot å bli satt sammen med, både i omtale og i konkrete utstillinger, en annen norsk kunstner med internasjonalt ry. Jan Groth er ikke minst kjent for den enkle streken. De to er naere venner, jevnaldrende og har et fellesskap i den radikale enkelheten og perfeksjonerte intimiteten.
Metallet rammer inn tomme rom
Etter vår runde fortsetter jeg for meg selv ved de store skulpturene. Siden jeg første gang oppdaget disse for en del år siden, har jeg vaert svaert opptatt av dem.
Jeg tenker på metallet og motsetninger og spenninger. Stål er gjerne kaldt, men her er det altså intimt. Stål har tyngde, men her er det florlette gjenstander, naermest som om de opphever tyngdekraften. Metall er ofte fast, men her er det en skulptur som uroer seg ved det minste pust.
Smykker forholder seg til kroppen. I flere av skulpturene her rammer metallet inn tomme rom, og det er som om kroppen min trekkes mot disse. Det er overraskende – og urovekkende vakkert.
Tone Vigeland har formet med følsomme hender, som nå verker om nettene, og metallet er selv følsomt.
Hun snakker til meg med et alvorlig smil. – Denne må du vaere forsiktig med å ta på med en svett hånd. Da ruster den, vet du.
Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor, stifter av Villa Sult og skriver jevnlig for Aftenposten.