Helga Hjorth vil ha mer personvern i kunsten
Helga Hjorth har sendt et innspill til Regjeringens nye personvernkommisjon.
– Hvorfor skulle politikerne bry seg mindre om litteraere ofre enn om andre ofre, spør Helga Hjorth, som selv har skrevet en roman med virkelige personer i hovedrollene.
– Jeg trodde boken min skulle få forlagsbransjen til å innse at de må gjøre noe. Å skrive om folks privatliv er kanskje fristende for forfattere og vekker dessuten oppmerksomhet, men nettopp derfor blir det desto viktigere å verne det, sier Helga Hjorth.
Da søsteren Vigdis Hjorth skrev om en familie som ligner deres egen i boken Arv og miljø, mente Helga Hjorth deler av familien at det var brudd på deres personvern og rettssikkerhet.
– Vi vurderte alt, sier Helga Hjorth, som til slutt endte med å skrive sin egen roman som tilsvar til søsteren. Nå vil hun ha bedre vern for dem som ufrivillig blir modell for romanfigurer.
– Maktovergrep
Derfor har Hjorth sendt et innspill til Regjeringens nye personvernkommisjon, som skal vurdere personvernets stilling i Norge.
I høringsbrevet skriver hun blant annet at mens resten av samfunnet strammer inn reglene til fordel for personvernet, ser utviklingen på kunstfeltet ut til å gå i motsatt retning, og at «enkeltmennesker i forfatternes naere omgivelser utsettes for en form for maktovergrep».
Blant forslagene Hjorth trekker frem, er både lovendringer og et etisk utvalg lignende Pressens Faglige Utvalg, hvor de som blir omtalt kan henvende seg med sin sak.
– Det viktigste er at dette er en problemstilling som krever grundig gjennomtenking, og at en slik kommisjon er en god anledning til å diskutere ulike løsninger, sier Hjorth.
Ble erklaert «oppdiktet»
Ytringsfriheten står sterkt i litteraturen, og kunsten er unntatt personopplysningsloven. Likevel kan man saksøkes for aerekrenkelser eller brudd på privatlivets fred. Et eksempel er saken der Åsne Seierstad måtte betale oppreisning til bokhandlerens kone, som beskrives i Bokhandleren i Kabul.
I Danmark tok Thomas SkadeRasmussen Strøbech saken mot forfatteren Helge Bille Nielsen og forlaget Gyldendal til retten for det han mente var identitetstyveri. Ikke bare hadde forfatteren brukt Strøbechs navn, alder, adresse og barnas navn, han var også avbildet på omslaget av romanen.
Likevel avviste retten anklagene. Strøbech nektet senere å betale saksomkostningene, fordi det var blitt fastslått at han uansett var en oppdiktet karakter.
– Ikke snakk om sensur
Helga Hjorths forslag om å gjennomgå personvernet i kunsten får støtte fra advokat Hans Marius Graasvold, som gjerne vil ha en gjennomgang av regelverket.
– Det er et godt innspill, selv om nytten nok først og fremst vil ligge i en gjennomgang av hva som er mulig innenfor gjeldende rett, sier Graasvold. Han har behandlet mange saker der privatpersoner føler seg utlevert eller krenket i litteraer form.
– Jeg har til gode å anbefale noen å gå til sak. Som regel er jo målet å stoppe utgivelsen av innholdet eller hindre at det får oppmerksomhet. Ved å gå til sak oppnår man gjerne det stikk motsatte, sier Graasvold.
Han har liten tro på en strengere lov, men peker på at for eksempel journalister, som også er avhengige av ytringsfrihet, har egne etiske retningslinjer i Vaer varsomplakaten.
– Det er ikke snakk om sensur, men et etisk hensyn man må ta.
Ønsker ikke etisk utvalg
Administrerende direktør i Forleggerforeningen, Kristenn Einarsson, avviser at forlagene overlater det etiske til forfatterne:
– Slik jeg oppfatter det, tar forlagene sitt ansvar på dette området svaert alvorlig, og det gjøres grundige vurderinger når det kommer til utgivelser man bør se spesielt på.
Han forteller at foreningen har vurdert å innføre et etisk utvalg lignende pressens, men at de ikke ønsker selvpålagte begrensninger.
– Det å utgi ytringer i bokform og dagspressen er to forskjellige ting. Romaner og lange tekster gir et helt annet grunnlag for refleksjon og etiske vurderinger. Det som gjelder, er norsk lov, noe alle forfattere og forlag må forholde seg til.