Hvorfor skal Kirken fortsatt saerbehandles?
Folkekirken er ikke død, forsikrer leder av Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum (Aftenposten, 19. september). Først i siste avsnitt berører hun vårt hovedpoeng i kronikken hun responderer på: «Vi står foran en behandling av en ny tros- og livssynslov i Stortinget til våren. Der skal vanskelige avveininger mellom saerbehandling og likebehandling av ulike størrelser gjøres.»
Nettopp derfor var ikke kronikken vår rettet mot hennes kirke, men mot det politiske miljøet som stadig signaliserer at det fortsatt ønsker å saerbehandle Den norske kirke (DNK), midt i prosessen med å skille stat og kirke.
Det skuffer oss. På samme måte som vi ble skuffet da DNK tok dissens i Samarbeidsrådet for trosog livssynssamfunn mot formuleringen «Lovens formål skal vaere å understøtte tros- og livssynssamfunnene på lik linje». Kirken kunne ikke slutte seg til å ha med denne formuleringen – hentet fra Grunnloven – i formålet til en ny finansieringslov for tros- og livssynsfeltet.
Advarte i 2012
Folkekirken er et politisk begrep som DNK ikke skal ha skylden for. Det var våre folkevalgte som i 2012 skrev nyordet inn i Grunnloven, gjennom formuleringen «Den norske kirke (…) forblir Norges folkekirke». Antagelig for å bøte på at de nettopp hadde fjernet formuleringen om en statsreligion.
Human-Etisk Forbund advarte den gangen mot at begrepet kunne bli brukt som argument for å videreføre kirkens privilegier, men ble forsikret om at det ikke ville få realpolitiske konsekvenser. Når de rødgrønne nå vil se bort fra likebehandlingsprinsippet for å sikre kirkens «sterke posisjon som folkekirke», er det akkurat det som skjer.
Vi har ikke hevdet at (folke)kirken er død, men peker på at piler peker nedover for DNK. Tallene på barnedøpte forteller oss at vi om få år vil oppleve at kun halvparten, kanskje faerre, vil tilhøre kirken. Desto mer problematisk blir begrepet «folkekirke».
«Vi mot dem»-tenkning
Vår påstand er at fortsatt favorisering av ett trossamfunn kan bidra til å forsterke den «vi mot dem»-tenkning som brer seg. I store deler av Europa ser vi at koblingen mellom nasjonal identitet og kultur brukes som argument mot mangfold og inkludering.
Ledelsen i DNK skal ha ros for ikke å ha tatt i bruk en slik ekskluderende retorikk når den har understreket hvor viktig den kristne kulturarven er. Det er hovedsakelig populistiske politikere som har utnyttet folkekirke-begrepet, samt formuleringen om at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til kristne og humanistiske verdier.
Vi håper at kirken vil vaere med oss i arbeidet med å få fjernet disse formuleringene fra Grunnloven, i og med at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter kan støttes av hele livssynsmangfoldet. En likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn i Norge, også økonomisk, vil vaere et tydelig signal om at alle borgere, uavhengig av hvilke livssyn vi føler oss hjemme i, har lik verdi i vårt mangfoldige samfunn.