Offer for sin egen strategiske suksess
Toppledere innrømmer sjelden et nederlag, men tirsdag gjorde Merkel nettopp dette. Flatt og uten forbehold, «her finnes intet å skjønnmale», som hun også sa.
Årsaken var at kanslerens kandidat til posten som parlamentarisk leder i Forbundsdagen, Volker Kauder, tapte avstemningen. Parlamentarikerne fra Merkels konservative CDU og det bayerske søsterpartiet CSU, som har felles gruppe, valgte i stedet den nokså ukjente Ralph Brinkhaus. Det var ingen politisk arbeidsulykke. Merkel argumenterte sterkt for Kauder. Det gjorde også CSU-leder Horst Seehofer.
Partifellene ville rett og slett påføre kansleren et nederlag. Det er vanskelig å tenke seg et klarere tegn på tapt autoritet.
Nederlaget kommer på toppen av flere andre:
Et svakt resultat for CDU/CSU ved valget i fjor høst.
Fiasko i forsøket på å danne en koalisjon mellom CDU/CSU, liberale FDP og Die Grünen, Merkels plan A etter valget.
En seig reetablering av den såkalte storkoalisjonen mellom CDU/CSU og sosialdemokratene i SPD, som hverken partiene eller velgerne ønsket.
Flere kriser i den nye regjeringen, ikke minst den sterke striden om hva som skulle skje med Hans-Georg Maassen, leder for det føderale overvåkingspolitiet. Maassen har fått skarp kritikk for uttalelser om den senere tidens hendelser i Chemnitz.
Krisene er ikke nødvendigvis kanslerens skyld, men det er Merkel-regimet som vakler. Hvis hun hadde hatt sin gamle autoritet, ville mye ikke ha skjedd eller lettere ha latt seg ordne.
I tillegg kommer at Merkel har sittet siden 2005. I demokratier får man nesten aldri så lang tid på toppen. Velgerne blir lei.
Ingen alternativer
En grunn til at Merkel likevel har kunnet bli, er at det ikke finnes åpenbare arvtagere, hverken i eller utenfor CDU. Når intet alternativ virker trygt eller forlokkende, vil en ansvarlig velger alltid kunne tenke at det er bedre å beholde det man har.
Merkel har vaert personifiseringen av ro og orden i et stadig mer urolig Tyskland og en enda mer urolig verden. Styrken er også gradvis blitt en svakhet, fordi tyskerne spør seg om ikke Merkel også har et ansvar, kanskje også skyld, for uroen.
På ett punkt er svaret ja, i alle fall hva ansvar angår: Flyktningbølgen i 2015 henger ved henne. Cirka en million ekstra flyktninger kom inn på kort tid, med påfølgende økt kriminalitet – herunder vold begått av og mot asylsøkere – og belastning av offentlige budsjetter. Utviklingen brakte en stor porsjon velgere på krigsstien. Høyrepopulistiske AfD ble landets tredje største parti.
Flyktninger forklarer ikke alt
Merkel selv sier hun var nødt. Noen måtte ta ansvar og hjelpe flyktningene. Andre land bare stengte grensene. Noen tror henne på det, andre ikke. Det er ikke så lett å gi et svar det kan settes to streker under.
Merkels ansvar kan uansett trekkes lenger tilbake i tid. AfD ble grunnlagt i 2013 og den innvandringsfiendtlige bevegelsen Pegida i 2014, begge altså før den nevnte flyktningbølgen.
Åpningen for folkebevegelser på høyrefløyen kom, mener mange, fordi Merkel målbevisst drev CDU mot sentrum: Hensikten var å stjele velgere fra sosialdemokratene og gjøre partiet så svakt at det opphørte å vaere en konkurrent om makten.
Det ble en suksess. CDU spiste av SPD fra høyre og venstrepartiet Die Linke (etablert i en fusjon i 2007) fra venstre. Samtidig åpnet det seg altså et rom på høyresiden. Det handlet ikke bare om innvandring, men også om for eksempel EU: CDU/CSU og SPD sto sammen om redningspakker for Hellas og andre i eurokrisen. Mange tyskere mislikte å punge ut for land som hadde drevet uansvarlig budsjettpolitikk. Ingen målbar deres misnøye. Det var denne saken som ga støtet til dannelsen av AfD.
I tillegg er det lett å peke på andre utviklingstrekk: svekkelse av samholdet i EU, Storbritannias pågående utmelding, autoritaere og høyrenasjonalistiske regimers fremvekst i og utenfor EU, og et forverret forhold mellom Vesten og Russland.
Ro i utakt
Ingenting av dette er direkte Merkels skyld, men burde ikke Europas mektigste politiker gjennom 13 år klare å gjøre seg bedre gjeldende?
Det er også en del å føre opp på plussiden i Merkels regnskap, for eksempel sterk økonomi og lav ledighet, men mange målinger har vist at tyskere føler stor uro, tross materiell sikkerhet.
Føler man økende uro, er det lenge beroligende med en leder som utstråler ro, men til slutt begynner man å mistenke at sistnevnte ikke helt skjønner hva som foregår.