Vellykket teaterdebut fra Erik Poppe
En nordisk filmproduksjon er lagt til et nordnorsk fiskevaer, og lokalsamfunnet er innkalt som statister for 100 kroner dagen.
Marie Jones
Riksteatret i Nydalen
Regi: Erik Poppe, oversatt og bearbeidet av Ragnar Olsen. Med: Hallvard Holmen og Øystein Martinsen.
Spilles i hele Norge i høst. Poppe kaster et ironisk blikk på filmproduksjon. De er overmåte starstruck og drømmer om Hollywood, de er henrykt over sjokoladepudding i lunsjen og følger stadig motstridende ordrer uten saerlig mukking. #Metoo har en, unnskyld, naturlig plass her, i utsøkt komisk fasong.
Så slår virkeligheten inn med et tragisk dødsfall, og det opphøyde filmfolket viser seg (ikke overraskende) helt uinteressert i alt annet enn budsjettet, mens de menneskelige omkostningene går dem hus forbi.
Bitte små midler
Alle roller, derunder flere herlig observerte kvinneroller, spilles av Hallvard Holmen og Øystein Martinsen. På et kvart sekund skifter de karakter med bitte små og effektive midler, og helt uten ytre staffasje eller rekvisitter.
De har hver sin lue, og Martinsen har en hettejakke. Og så har de begge sterkfysisk til sted eva er else og karakteriseringsevne, supertiming og finstemte ører for dialekter.
De to skaper hele mennesker på kortest mulig tid og i et veldig tempo. Holmen hare tut il n a erme li g, men k jaer li g hetssøkende grep om den svenske divaen. Martinsen er den forvirrede, vettskremte og udugelige scripten som klamrer seg til egne jakkeermer og bare snakker i uforståelige setninger.
Andre høydepunkter er Holmens rasende bergenske innspillingsleder og brølende parodi på rødgrød-med-fløde-danske regissør, Martinsen som eldste gjenlevende statist fra Ni liv, og Holmens enkle sjel fra Mosjøen.
Et par ganger kommer diksjonen i veien, pussig nok i det nordnorske.
Vellykket regidebut
Erik Poppes debut som teaterregissør er vellykket. Dette er tydelig, filmatisk flytende, og fullt av detaljer – morsomt, bittersøtt, trist.
Poppe kaster et ironisk blikk på filmproduksjon og på hierarkiet i filmstaben: Scripten er livredd for regissøren, men arrogant overfor statistene. Ragnar Olsens dyktige oversettelse og bearbeidelse gir dette snart 25 år gamle irske stykket nye og norske perspektiver og dypere klangbunn.
Språket er saftig, og referansene til heftig og begeistret nordnorsk liv er mange. Her handler det like mye om «fesk» som om film. Om livsgrunnlaget for et lite kystsamfunn, og om hva som fører et barn med kjaerlighet til torsk til et voksent liv som narkotikavrak.
En avslutning verdt hele kvelden
Scenografien er effektiv: en platting med en slisse, som utgjør alt fra grøft og stol til antydende pub og steinstrand.
En lykkelig avsluttende ringdans til «Bojarenes inntogsmarsj» er verdt hele kvelden. Kontrastene er store: mellom musikken og dansen, lykkestemningen og statistenes rasende ansikter, realiteter og film. Det er i dette skjaeringspunktet, mellom komedie og tragedie, Poppe søker.