Hvorfor demokrati?
For få år siden ville vi ikke stilt spørsmålet. Bøllete presidenter og usosiale medier gjør at vi trenger en ny påminnelse.
I 1941 skrev George Orwell at noen av de enkleste fritidssysler i verden er å tale demokratiet ned. Orwell sto midt oppe i en sivilisasjons kamp–essayet« Fascism and Democracy» kom i februar 1941. Det kan gi oss et perspektiv på dagens utfordringer for folkestyret.
Å finne ankepunkter mot denne litt slitne og til tider trivielle styreformen, er lett. Demokratierhverdag. Kompromisser. Ofte langdryge beslutningsprosesser. Vi vet det. Lite løftning for tanke og moral. Bare hør en gjennomsnittlig stortingsdebatt, sies det. De forutsigelige argumentenes parademarsj som gir kladdeføre i ørene. Politiske broilere som knapt har livserfaring. Hører vi.
Orwell pekte på at de ordinaere, reaksjonaere argumentene mot demokratiet var overtatt av de mer subtile totalitaere svingslag. I dag spørres det igjen om arven fra Athen nå er i sluttfasen, brakt til graven av bøllete presidenter og usosiale medier som svekker rasjonell opinionsdannelse og respekt for fakta – selve essensen i folkestyret.
Gjenklang i Frp
For få år siden ville vi ikke stilt disse spørsmålene. Siden kommunismens fall, og saerlig etter USAs valg av Donald Trump som president, er en hel undergangslitteratur vokst frem. Partiene Alternativ for Tyskland (AfD) og Lov og rettferdighet (PiS) i Polen, Ungarns statsminister Viktor Orbán, Sverigedemokraterna, Geert Wilders i Nederland og Marine Le Pen i Frankrike. En militant antimoderne revolt har lenge skyllet over verden på anti-immigrasjonsbølgen.
I tråd med denne nye verdensånden har også Frp-folk her hjemme fremtrådt med en ny, frisksportaktig holdning. Bramfritt står Jon Helgheim og Sylvi Listhaug frem og sier at vår menneskerettighetsforankring må underordnes norske politiske hensyn. Det er nye toner.
Ja, enhver 16-åring kunne forlyste seg med denne fritidssysselen, sa Orwell.
Ruset på makt
Orwell minnet oss om det jevne siget av demokratikritikk i sin samtid. Den var ofte sammenfallende – fra kommunister og fascister. Det «borgerlige» demokratiet er blott og bart «formalt», lød det fra begge ekstremhold. Demokratiet er kun et skjold for rikmannsvelde, klikker og oligarki. Fascisten Roberto Michels mente tidlig på 1900-tallet at uansett hvor mye vi strevde, ville alltid oligarkene, som ved en jernlov, bli sittende ved makten. Demokrati var en illusjon. Derfor var fascismen å foretrekke. Fascistene kastet ikke folk blår i øynene. De ville ha en totalitaer stat – og fikk det.
Videre i samme toneleie: Demokratiet trenger en sterk mann, fordi uten styring vil de minst kvalifiserte komme til makten. Dette maktberusede flertall vil ruinere sivilisatoriske standarder og avføde dårlige vedtak.
Mange gikk i fellen
Her er det igjen sammenfall både fra det ekstreme høyre og det ekstreme venstre – godt hjulpet av den aristokratiske demokratikritikken med røtter i reaksjonen mot Den franske revolusjonen. Les for eksempel José Ortega y Gassets Massenes revolt fra 1929. Ortega så en ugjendrivelig tendens i retning fall i standarder på alle livets områder.
Kommunistene mente at dette formale demokratiet må fylles med «reelle» rettigheter – sosial og økonomisk rettferd. Bare på denne måten ville det liberale demokratiet oppnå sitt formål og bli «reell». Slik fremstilte kommunismen seg som en sømløs overgang fra liberalismen, ja, dens fullendelse. Det var ingen motsetning mellom liberalisme og kommunisme. Dette besnaerende resonnementet lokket mange intellektuelle i fellen, blant annet forfatteren Arthur Koestler. Han kom seg desillusjonert ut.
Demokratiet gjennomskuer maktpersoner
Fattige mennesker vil aldri kunne vinne makten. Og skulle det skje, vil alltid overklassen kunne sikre seg gjennom sin kontroll med opinionsdannelsen, heter det videre. Kulturen er så innvevd med pengeverdier at få eller ingen vil kunne danne seg et bilde av alternativer. Dette er den klassiske demokratikritikken i kortform. I brokker ser vi den også den dag i dag.
I dag, mer enn på lenge, er det forfatningsfunderte demokratiet verdt å forsvare. For å vaere krystallklar: I sine ulike lokale utforminger forblir det sivilisatorisk overlegent alle andre styreformer. Grunnen er åpenbar: Demokratiet gjør maktanvendelse mer gjennomskuelig enn andre autoritetsformer. Makten bindes. Slik ansvarliggjøres og legitimiseres autoritet. Ofte skjer ikke dette i praksis, men her ligger idealet. Demokratiet er den lille manns beskyttelse.
Maktens ansvarliggjøring skjer gjennom det nett av maktfordelingsinstitusjoner som bygger opp demokratiet – regelmessige valg, flerpartisystem, autonomt rettssystem, ånds-, ytrings- og organisasjonsfrihet,
Demokratiet er styreformen for folk med temperament på lavbluss – kompromissvillige, åpne, fornuftsstyrte. Blir det faerre av slike folk nå?
allmenn valgbarhet, og rasjonelt fundert opinionsdannelse.
Mange hyklere
Gjennom det enkelte menneskets rett og plikt til å danne seg sin egen mening, er demokratiet et frihetens arnested. Her ligger et menneskesyn som bygger på det enkelte menneskes tenkeevne og selvstendighet. Alle autoritaere styreformer mangler denne tro på individet. De frykter og forakter enkeltmenneskets orienteringsevne. Men de vil ha «valg» for syns skyld. Et bukk til det reelle demokratiet. Slikt hykleri er «den brodne kars» tributt til sannheten. Men Spanias tidligere diktator Francisco Franco så ingen grunn til å hykle. Han mente valg var djevelens verk.
At demokratiet ofte ikke lever opp til sine idealer og ikke fungerer godt nok, vet alle. Men det er ikke et argument for å avskaffe det.
Da må vi huske hva den tidligere vesttyske kansleren Willy Brandt sa: Vi må våge mer demokrati. Våger vi ikke det, vil filosofen Platon få rett. Folket må styres av eksperter, filosofkonger. (Men hvem som skulle vokte vokterne, lot han stå uavklart.)
De få kan bli mange
Maktens ansvarliggjøring minsker faren for diktatur. Demokratiet har en beve-
gelighet som ingen andre styreformer har: Valg gir et mindretall mulighet til å bli flertall. Derfor er sjansen for vold for å oppnå makt, mindre. I Den evige fred fra 1795 ga den tyske filosofen Immanuel Kant sterke argumenter for at demokratier ikke angriper andre demokratier.
Dette er ikke til hinder for at demokratier kan perverteres. Fra de reaksjonaere agrar- og industrielitenes maktovergivelse til Hitler i 1933 (de trodde de skulle «fange ham inn»), over kommunistenes «salami»-taktikk i Praha i 1948, og til president Nicolas Maduros venstrepopulistiske undergraving i dagens Venezuela. Eksemplene på demokratiforfall er mange.
En ny dag «i mårå»
I høst kommer historikerne Nik. Brandal og Øystein Sørensens bok om truslene det norske demokratiet har vaert utsatt for fra venstre og høyre i det 20. århundret. Da kan vi få en kunnskapsbasert debatt om dagens trusler i Norge.
Demokratiet er styreformen for folk med temperament på lavbluss – kompromissvillige, åpne, fornuftsstyrte. Blir det faerre av slike folk nå? Forutsetter demokratiet psykologisk trygge personer, en egen personlighetstype som kan leve med annerledeshet?
Demokratiet endrer kurs på basis av ny innsikt. Her ligger kronargumentet for intellektuell frihet: Demokratiet er vitenskapsbasert og forutsetter derfor åndelig frihet. Demokratiet er også den eneste styreform der den som taper, ikke ydmykes. For den tapende kan få en ny dag «i mårå». Om ikke alle ark er blanke og rene dagen etter, ligger her en enestående sivilisasjonsgevinst.
Ikke bare politikk
Da den danske rettslaerde Alf Ross i 1948 stilte spørsmålet «Hvorfor demokrati?», mente han at demokratiet først og fremst var et system til fremskaffelse av politiske beslutninger – uten for sterk forbindelse til politiske ideologier eller programmer.
Hans motsats representeres av den danske kirkehistorikeren Hal Koch, som i sitt klassiske skrift «Hvad er demokrati?» fra 1946 mente demokratiet var en livsform på alle nivåer. Koch var sentral i den danske motstandsbevegelsen og personifiserte etterkrigstidens optimisme. Demokratiet var kjennetegnet av helhetsvurderinger, kompromisser, opplyst samtale og toleranse overfor annerledestenkende. Demokratiet må gjennomløpe våre liv fra hverdag til arbeid, i alle forhold, ikke kun vaere en politisk ordning.
Nettopp demokratiet som livsform og sivilisasjonsstandard er nå utsatt for oppløsningstendenser. Derfor må vi følge den britiske forfatteren G.K. Chestertons ord: Intet truer demokratiet mer enn troen på at det er sikret.