Flyktningkrisen: Vi må slutte å fraskrive oss ansvar
Vi kan ikke gjemme folk i nød bak statistikk og degraderende begreper.
Pappa kom til Norge som asylsøker i 1984. Det var på grunn av sin tro og tilknytning til Ahmadiyya-menigheten. I 1974 erklaerte den pakistanske nasjonalforsamlingen et forbud mot at Ahmadiyya-muslimer kunne kalle seg for muslimer.
I Pakistan og noen muslimske land kan man snakke om religionsforfølgelse. Pappa reiste i 6 timer til religionsfrihet og et paradis med muligheter. Etter hvert kom foreldrene og brødrene hans. Jeg ble født i 1996, og vokste opp på asfalten på Holmlia senter med åtte søskenbarn. Pappa og brødrene forsørget oss gjennom å kjøre drosje til langt på natt.
Mulighetene vi fikk, som andre ikke får
De snakket dårlig norsk. Stadig flere innvandrere flyttet inn i naboblokkene. Velferdsstaten brøt ikke sammen, lovverket er ikke blitt shariatilpasset og det kom ingen bølge av vold og kriminalitet. Vi hang mye på senteret, pugget gloser, drakk slush og fantaserte om fremtiden. I dag er noen av oss leger eller forfattere, mens mange fremdeles studerer. Jeg er glad pappa valgte å komme hit, at han fikk muligheten.
Tidlig i år kom det litt over 1000 asylsøkere til Norge. For bare tre år siden kom det 30.000 flere. Det er en kraftig og kvalm nedgang. Saerlig vanskelig er det å tenke på hvor mange som blir fratatt alle mulighetene pappa og familien hans fikk.
I dag er nesten 70 millioner mennesker på flukt. Det er et historisk høyt antall. I år er det lagt opp til at Norge skal ta imot 2.120 flyktninger. I november i fjor sendte FNs høykommissaer et brev til statsminister Erna Solberg (H), der han ba regjeringen ta inn 5.000 kvoteflyktninger i året. Jeg håper statsministeren gjør sitt for å leve opp til FNs forslag, selv med Fremskrittspartiet i regjering.
Splittende retorikk skaper aldri løsninger
Høyrepopulismens innvandringskritiske aspekt har fått rotfeste i flere europeiske land, og Norge er ingen unntak. Mistenkeliggjøring og fremmedfrykt hører ikke hjemme i et demokratisk og mangfoldig samfunn.
Det er saerlig uheldig når toppolitikere fraskriver seg ansvar, fremfor å benytte sin maktposisjon til å hjelpe mennesker som er på flukt. I 2015 uttalte Sylvi Listhaug (Frp) at hun ville ha Europas strengeste asylpolitikk, og et år senere kjørte hun til Lillestrøm på jakt etter ulovlige innvandrere. I dag er hun nestleder i et regjeringsparti.
Å innføre et nikabforbud, å advare mot «svenske tilstander» og konstant å prate om farene ved innvandring vil på ingen måte skape et rausere og mer inkluderende samfunn. Løsninger skapes aldri gjennom splittende retorikk. Som mennesker har vi plikt og ansvar til å hjelpe barn og familier som flykter fra krig og kriser. Vi kan ikke gjemme folk i nød bak statistikk og degraderende begreper.