«Dette gidder jeg ikke mer.» Så løsnet det
Torsdag morgen denne uken satte Per Petterson seg i sin Ford Mondeo, den tredje i rekken, og dro til et hemmelig sted utenfor Norge. Den 66 år gamle forfatteren tok med seg en mobiltelefon bare noen utvalgte har nummeret til, som de to voksne døtrene og Oktobers forlagssjef. De vet at de kan benytte seg av det «om det er dødsfall i familien». For å sette det litt på spissen.
Årsaken til det som må kunne betegnes som en slags flukt, er 295 boksider Petterson har brukt seks år på å skrive. Midt i en setning kom tittelen: Menn i
min situasjon. Nå er Per Petterson i en situasjon der han behøver å forsvinne i noen uker sammen med kona Pia, for han føler, også med en smule stolthet, at forlaget naermest «hyper» boken, hans tiende siden han debuterte som 35-åring.
Markedsavdelingen har til og med masseprodusert et tøynett med bokomslaget på – «Å fy, har du sett det nettet?» – og her kommer anmeldelsene, intervjuene, Lindmo som ville ha ham i studio, og hva har han på Lindmo å gjøre, annet enn å skravle for fort og innbitt om et gitt tema i fem minutter før alle går videre i programmet for å prate med en som er sabla flink å ro?
Mannen som ble skilt
Én uke før avreisen synker Per Petterson ned i en lenestol foran over hundre tilhørere på Raelingen bibliotek, parat til det ene bokbadet han skal gjøre før utgivelsen. Det er tradisjon for ham å komme hit. Han er pent kledd i skjorte, vest og skinnsko, men virker ikke helt komfortabel.
Rastløsheten og uroligheten hans passer ikke i en slik stol. Han føler seg fanget av den. Petterson vil sitte vondt. Det skjerper ham. Han og ordstyrer Øivind Sand, Raelingens ordfører og hovedgjestens naere venn siden 1982, får til slutt hver sin barkrakk å sitte på.
– Du er jo verdensberømt, åpner Sand, en scenevant mann.
Forfatteren avfeier ham mildt. Men bøkene hans er så mye oversatt og så overdrysset av priser at det er vanskelig å nekte. Da han vant en internasjonal litteraturpris i Dublin for Ut og stjaele
hester i 2007, sto verk av J.M. Coetzee, Jonathan Safran Foer, Cormac McCarthy og Salman Rushdie på den samme kortlisten. Å ende opp øverst er som om en norsk fotballspiller skulle vinne Gullballen foran Ronaldo, Messi og Salah.
På de fulle stolradene foran ham i biblioteket er åtte av ti kvinner, selv om bekmørke Menn i min situasjon beskriver en skilsmisse sett fra mannens perspektiv. Mannen er Arvid Jansen, en romankarakter Per Petterson har skrevet om flere ganger og lånt bort noen karaktertrekk og opplevelser til.
Jansen er forfatter, som sin skaper. Jansen mistet moren, faren, lillebroren og en niese på en båt som brant. Petterson skulle ha vaert på Scandinavian Star sammen med sin mor, far, lillebror og niese natt til 7. april 1990, men utsatte reisen tre dager. Fortsatt, selv om det skjer meget sjelden, kan han få «flash». Da er han der det brenner, sammen med de fire slektningene sine. Hvis det finnes en trøst i det meningsløse, er det at de døde sammen.
I den nye boken får Jansen juling på julaften. Petterson fikk det etter et julebord og måtte sy flere sting. Jansen går gjennom en skilsmisse. Petterson har gjort det samme. I likhet med nesten 10.000 norske menn hvert år.
Og her forsnakker ordstyrer
Sand seg:
– Når du henter eksen din på den togstasjonen …, begynner han.
– Jeg henter ikke eksen min, avbryter Petterson.
– Beklager, når Arvid Jansen henter eksen sin, sier Sand.
– Bare si «du». Du greier jo ikke noe annet uansett, sier Per Petterson og ler.
Den neste timen får han alle til å holde fingrene og øynene unna mobiltelefonen og heller høre etter når han snakker om hvordan han arbeider. Han mottar klappsalver, godord og en eske Sfinx-konfekt med sløyfe på, og virker glad da han går for å spise indisk med kona.
Om å bevege seg mot smerte
Dagen etter står han på tunet ved parets gård Porten i Aurskog-Høland og venter. Det er såpass utenfor allfarvei at vi har mistet mobilsignalet flere ganger på ferden.
Da Per og Pia kjøpte stedet for 25 år siden, var det ikke varmtvann i huset og så trekkfullt inne at stearinlysene blåste ut når vinden var hard. Han husker at de lå på madrasser på gulvet, og at dynen hans en gang frøs til is. Det var før han begynte å tjene penger, inntektene hans kom stort sett fra stipender.
Det renoverte hovedhuset er forbudt sone med mindre vi virkelig må på do. Tisse kan vi gjøre ute, bak skrivestuen hans. Petterson leder vei ned den smale stien han går hver morgen klokken 6, omtrent hundre skritt over små steiner og glatte røtter, forbi blåbaerlyng og