For en lettelse! Jeg er ikke sur!
Forrige ukes spalte ble født av sinne og irritasjon. Jeg var i tvil om jeg burde dele disse negative følelsene med Aftenpostens lesere. Saerlig i tvil ble jeg fordi døtrene mine syntes jeg var sur, saer, gammel og vanskelig. Overskriften ble formet som et spørsmål: Er jeg sur og gammel?
Etter det har meldingene strømmet inn. Foreløpig er det bare én leser som mener at døtrene mine har rett.
Engelsk er det naturlige
Saken var den at jeg hadde vaert på restaurant og ble møtt av en massiv engelsk språkvegg. Kelneren snakket engelsk. Menyen var på engelsk. Unødvendig bruk av engelsk kan gjøre meg irritert, men det som ødela restaurantbesøket denne kvelden, var ikke engelsken i seg selv, men selvfølgeligheten. De ansatte oppførte seg som om det å snakke engelsk på en restaurant i Oslo er det eneste naturlige. Jeg gjentar hovedpoenget mitt fra forrige uke: Jeg synes rett og slett det er uhøflig at jeg, når jeg som norsktalende i min egen by går inn på en restaurant, blir snakket til på et fremmed språk som om det er den naturligste ting i verden. Jeg forventer, siden vi tross alt befinner oss i Norge, og siden jeg henvender meg på norsk, at de ansatte sier noe om at de dessverre ikke snakker norsk, men går det bra om vi snakker engelsk? Da ville jeg selvsagt ha svart bekreftende.
Helt siden spalten sto på trykk, har mailboksen flommet over. Det har strømmet inn svar, og de strømmer ennå.
«Jeg følte meg ydmyket», skriver en. «Mannen min ble så provosert at han gikk», for- teller en kvinne. «Jeg ble overrumplet», sier en annen: «Jeg ble stående igjen med mine norske ord og føle meg som en språklig avviker.»
Hvem sin hjemmebane?
En leser bruker fotballmetaforer for å beskrive sine reaksjoner. De spillerne som ikke behersker arenaen, som ikke har språkferdighetene, gjør det lett for seg selv og jukser seg til en verbal seier ved å bruke engelsk. De gjør det med en selvfølgelighet, som fører til at vi, som har hjemmebanen vår her i Norge, oppdager at vi befinner oss på bortebane.
En del lesere understreker at ikke alle i Norge kan engelsk. «Jeg tilhører en generasjon hvor ikke alle fikk laere engelsk», skriver en. Noen kommer fra andre land; en skriver: «Det er direkte uhøflig å ikke snakke landets språk når man jobber med publikum. Jeg er ikke etnisk norsk og har strevet med å laere best mulig korrekt norsk og synes ikke at man kan forlange at jeg behersker flere tungemål enn mitt eget saere arkaiske språk og norsk.» Noen skriver at de misliker å snakke engelsk. Når man betaler for å spise ute, vil man føle seg vel. Andre skriver at de elsker å snakke engelsk, at de har studert i engelsktalende land, at problemet er et annet. Man henvender seg på norsk, og uten noen overgang blir man svart på engelsk. Da er det underliggende budskapet fra de restaurantansatte: Du snakker feil språk, vi snakker det riktige. Jeg er enig i analysen. Hadde vi hatt den lille overgangen som jeg etterlyste («Jeg snakker ikke norsk, er det greit for deg om vi tar det på engelsk?»), er budskapet: Du snakker det riktige språket, dessverre har ikke jeg laert meg det. Forskjellen er stor. Det første er en verbal irettesettelse; det andre er et eksempel på verbal imøtekommenhet.
Alvorlige misforståelser
Flere lesere trekker frem sikkerhet. Det er kanskje mindre aktuelt på restauranter, selv om misforståelser rundt allergier kan vaere alvorlig. En forteller at hun har opplevd å stille bussjåfører enkle spørsmål uten å bli forstått. Man trenger ikke å vaere utstyrt med katastrofesinnelag for å se for seg scener der det kan gå veldig galt. En annen skriver om manglende norskkunnskaper hos ansatte på sykehjem: «Dette kan gå på sikkerhet, men primaert på respekt og livsinnhold.»
Det er svaert mange der ute som er minst like sure som jeg er. Men gammel er jeg nok, for døtrene mine holder på sitt, og mange av mailene kunne rapportere om barn og barnebarn som mener som mine barn. Og jeg må innrømme at flodbølgen av mailer kommer fra voksne og godt voksne lesere. Ungdommene er tause. De skriver ikke mail til språkspaltister. De leser oss trolig heller ikke.
Strategien er i hvert fall klar. En leser skriver: «Neste gang later jeg som om jeg ikke snakker engelsk.» Trassighet kan vaere bra. Men språkopplaering for ansatte i servicenaeringen er bedre.