Hareide vil felle Erna Solberg. Han kan ende med å felle seg selv.
KrF-velgerne foretrekker Erna Solberg. Partilederen vil ha Støre. Knut Arild Hareides lederskap må bli en del av debatten i KrF.
Knut Arild Hareides drøm om et Ap/ Sp-samarbeid utløser full strid i partiet. Men først til spørsmålet: Hva skal vi med KrF?
Elendige målinger
Meningsmålerne stiller ikke det spørsmålet. De spør hva du ville stemt hvis det var valg i morgen. Faerre og faerre svarer KrF. Sperregrensen er blitt en altfor kjent størrelse. Og blant dem som stemte KrF sist, svarer flere at de heller stemmer Høyre. Samtidig har partileder Knut Arild Hareide brukt enhver anledning til å fortelle hvor mye gjennomslag partiet får som vippeparti. Men velgerne ser ikke gjennomslagene. De ser bare et parti som halser etter de andre og prøver å henge med nok til ikke å blamere seg under avstemningene i Stortinget. Dette, sammen med den naer-døden-opplevelsen som valgdagen ble, har presset frem valget Hareide nå i realiteten tar. Spørsmålet er om KrFs skjebne dypest sett handler om tiden vi lever i, fremfor samarbeidsproblemer. For spørsmålet står seg: Hva skal vi med KrF? Og hvem er vi i denne sammenhengen?
Omsorg for det ufødte liv
Partiet selv brukte tid på dette i vår og kom ikke overraskende til at KrF absolutt trengs. Ja, vi har faktisk aldri hatt mer bruk for KrF.
KrF er partiet som kjemper mot sorteringssamfunnet og alle valgene bioteknologien gir oss. Det er partiet som er opptatt av de fattige innenlands og utenlands. Og det er partiet som sikrer interesse for vår kristne kulturarv. Varme, menneskeverd og nestekj aerlighet er ord som klinger godt i KrF.
Problemet for et parti som vil kravle over sperregrensen, oppstår når flere partier er opptatt av de samme sakene. De bruker bare andre ord. Menn eskeverd blir kampen for de svakeste, nestekjae rlighet blir solidaritet. Substansen er den samme når temaet er det fødte liv. Det er når spørsmålet omhandler det ufødte liv, at forskjellene blir tydelige. For det eneste som virkelig skiller KrF fra de andre, er den kristne dimensjonen og vektleggingen av den. Resten kan velgerne finne i Senterpartiet, Høyre, Ap og SV.
Det ikke-kristne KrF
KrF ble etablert i et forsøk på å bremse progressive krefter. Mange i partiet erkjenner at det snart ikke er mer igjen å bremse. Kampen mot eggdonasjon gir grunn til å hisse seg opp over Høyre, men Erna Solbergs gjeng føyer seg bare inn i rekken av andre partier med samme standpunkt. Livet på vippen i Stortinget har dessuten tvunget KrF til å engasjere seg – men ikke markere seg – i alle mulige andre saker, saker som velgerne forbinder med andre partier. Det er selvsagt greit å vaere viktig i en avstemning om arbeidsli vspolitikk. Men de som er ordentlig opptatt av feltet, vil finne et sterkere engasjement i andre partier. Lederen i søsterpartiet Kristd emokraterna i Sverige, Ebba Busch Thor, hadde en fest av en valgkamp, blant annet på grunn av det takknemlige temaet genuspedagogikk. Venstresiden i Norge er ikke like opptatt av å viske ut kjønn, jenter og gutter, og det er lite å kjempe mot. Men hadde det vaert en sak også her, hadde sannsynligvis Frp vaert mer markant mot enn 2018-versjonen av KrF.
Ingen bekjennelse
KrFs nedtur startet lenge før bekjennelses paragrafen ble stemt bort i 2013. Det skjedde i en erkjennelse av at partiet må nå bredere ut og treffe verdiengasjerte mennesker fra ulike miljøer. Vedtaket, som var en skuffelse for den fløyen som mener at KrF skal vaere mer enn et parti – det skal vaere et kristent parti – var stor. Konflikten rundt Geir Bekkevolds vielse av det lesbiske paret i sommer viser at skillet mellom politikk og religion
Det ekstraordinaere landsmøtet som skal avholdes om en måned, kan også bli et møte om hvilken leder KrF skal ha