Jahn Holljen Thon
Jahn, begeistret og medrivende! Den som har opplevd hans undervisning, vil for alltid huske utblåsningen av ideer og kunnskap når hans borevirksomhet traff olje – så han og kateteret ristet, og fag ikke bare var fag. Det skjedde ofte, jeg tror hver time jeg hadde gleden av å undervise sammen med ham.
For snart ti år siden han ble merket. Lenge gikk det bra, ualminnelig bra. Det ble artikler, foredrag, opposisjonsinnlegg, seminararrangement, redaksjonsarbeid og 11 kapitler i Norsk litteraturkritikks historie. Med sin kjaere Maj-Britt var han i Isfahan og Samarkand, med familien på Høvringen – alt uten å forsømme sine mange interesser og venner.
Selv da legene ga opp og kreften fikk fritt løp, fortsatte han sine prosjekter. En av de siste dagene i august diskuterte vi hvordan hans neste, halvskrevne bok skulle fullføres. Som vanlig viklet vi oss inn i betraktninger om livet, og ja, døden, uten at den siste fikk dominere. Og Jahn steg opp av sin flunkende nye sykehusseng og plukket bøker fra hyllen. En uke etterpå, torsdag 6. september, 72 år ung, var det slutt, ikke uten å ha slått døden på én etappe i alle fall, da han fikk i hånden sin bok om Wergeland, fersk fra trykkeriet.
Jahns litteraturkritikk vil vaere kjent av mange, likeens hans innsats for tidsskrifter som Profil og Edda, og hans doktoravhandling om unglitteraere tidsskrifter. Et faglig testamente ligger i en tittel fra 2017: Medier, historie og mening.
Som litteraturprofessor i Henrik Wergelands fødeby, Kristiansand, tok Jahn initiativ til Wergelands-selskapet. Liksom dikteren så ikke Jahn noen motsetning mellom litteratur og samfunn, følelse og tanke. Dikterisk glød, fornuft og (folk) opplysning er like viktige!
I en av sine 17. mai-taler ved Krogh-støtten (en tradisjon Jahn tok opp) kalte han Henrik «en taper». Ikke noe ondt i det, det kunne ikke vaert annerledes. Begge kjempet for saker som aldri kan føres til seier, men som det er helt avgjørende at man, nei: du, det vil si jeg, fortsetter å kjempe for!
Slik vil jeg ikke lyse fred, men fortsatt kamp for det du glødet for – i kraft av!
(Og takk for alle våre diskusjoner, som ingen vant, som aldri kunne vinnes og avsluttes.)