Norges første femstjerners eldrehjem
For 1,25 mill. kroner i året får du vinkjeller, sjåførservice og sykepleier på døgnvakt.
Karpedammen ligger der nede, sier Thomas Hoel Eriksen og peker ned mot høyre side av parkanlegget ved villaen som en gang tilhørte skipsreder Jørgen Jahre i Sandefjord.
Utbygger Eriksen står på en terrasse i annen etasje i det gamle herskapshuset som ligger på en stor fjellknaus i byen. Derfra kan han se langt mer enn karpedammen og hagen. Foran og under seg har han Sandefjord sentrum. Hever han blikket, har han i teorien utsikt til Skagen i Danmark. Nå som solen står midt imot, fortoner fjorden seg som et sølvglitrende belte som snor seg utover.
Eriksen retter blikket mot et fjell til venstre for seg og forklarer at det er der de 18 leilighetene skal bygges. Går det som han vil, kan han i 2020 åpne det han karakteriserer som Norges første femstjerners aldershjem på stedet: Villa Mokollen.
Det forutsetter imidlertid at det dukker opp kjøpere til minst åtte av leilighetene. Enslige kjøpere må forplikte seg til å betale 1,25 millioner kroner i året for et tilbud som fremstår som en blanding
av et luksushotell, et seniorkollektiv og noe i naerheten av et sykehjem.
To har allerede sagt seg villig til det. En av dem, med en spesiell tilknytning til villaen, står på terrassen sammen med Eriksen denne dagen.
Et helprivat tilbud De siste tiårene har norsk eldreomsorg vaert preget av likhet. Lommeboken har ikke hatt noen betydning for hva slags tilbud man har fått. Men de rikeste har betalt mest.
Slik er det i all hovedsak fortsatt. Men noe er i ferd med å skje. De mest formuende, som flere steder risikerer å måtte betale en million også for et offentlig sykehjem, ser seg om etter andre tilbud. Og de begynner å komme.
Denne septemberdagen kan Eriksen glede seg over at byggetillatelsen er i boks. Villa Mokollen blir et helprivat tilbud. De fleste private aktørene som i dag driver sykehjem i Norge, gjør det på oppdrag for en kommune. Derfor koster det ikke mer for beboerne å bo der enn på et offentlig sykehjem.
Men beboerne på Villa Mokollen må av egen lomme betale for 24 timers bemanning alle dager: sykepleier, hjelpepleier, aktivitør, servitør og sjåførservice på dag og kveld, nattevakt, restaurant med egen kjøkkensjef og servitør. Betalingen skal også inkludere alt fra skopuss og klesvask til shoppingassistanse, samt innholdsrike aktiviteter.
Utgifter til velvaereavdelingen, vinkjelleren, gjesterommene og fellesarealene skal også dekkes av serviceavgiften beboerne forplikter seg til å betale så lenge de bor der.
Til du dør – med noen forbehold – Her kan beboerne bo til de dør.
Eriksen går gjennom den aerverdige Jahre-villaen og viser stolt frem stuene som blir fellesarealer når eldrehjemmet er ferdig. Leilighetene som kommer i et tilbygg, skal bygges slik at de kan tilpasses svaert pleietrengende eldre.
– Vi kommer til å ha utstyr som på et sykehjem, sier Eriksen, daglig leder i Villa Mokollen.
Engasjert skildrer han innebygde heiseanordninger i tak og opphøyde toaletter. Selv om han bruker ordet «fordekt sykehjem» om tilbudet, tar han noen forbehold når det gjelder hvem som ikke kan bli boende: Får man demens med alvorlig fysisk utagering, må man flytte ut.
– Her vil man kunne leve med Parkinsons sykdom eller demens og ha et godt liv, men ikke hvis man blir til skade for seg selv eller andre.
Den kontrakten beboerne må skrive under på, innebaerer ellers at dersom man blir så pleietrengende at man trenger mer hjelp enn staben kan gi, må man dekke kostnader til ytterlige helsehjelp i tillegg til de 1,25 millionene man allerede betaler.
Hjemmekoselig omsorg på Oslos beste østkant
Hadde det ikke stått «Villa Omsorg» utenpå den store villaen på Nord-
strand i Oslo, ville man trodd det bare var et av mange svaert romslige hus i området. Kommer man innenfor døren, får man heller ingen følelse av å vaere på noen institusjon. Her kan sykepleier Hanne Løvdal tilby et heldøgns pleie- og omsorgstilbud med hjemmekoselig preg.
I løpet av dagen kan de ni beboerne velge om de vil følge med på matlagingen på kjøkkenet, oppholde seg på eget rom eller delta i samtalen i dagligstuen.
Inne i stuen, i en del der et stort karnapp skaper en bue, sitter den 89 år gamle enkemannen Arne Granlie og spiser Løvdahls hjemmebakte eplekake.
Granlie kom hit etter et uhell i garasjen med påfølgende sykehusopphold og rehabilitering.
– Så langt kan jeg ikke si annet enn at det er meget, meget bra: God mat, god pleie om natten og om dagen. Det er alltid mennesker til stede som kan ta seg av oss – og det er ordentlig renhold. Jeg kan ikke klage på noe.
Betaler opp mot én million kroner Han er en av de fastboende og betaler en døgnpris som tilsier 967.250 kroner i året.
Sønnen Arnstein, som er på besøk, sammenligner familiens ekstrakostnader utover et offentlig tilbud, ca. 400.000 kroner, som «årsomkostningene ved å ha en fin bil». Han mener flere enn dem som til nå har tatt et valg om å betale omsorgen av egen lomme – har penger nok til å gjøre det.
– Vi veksler med glede inn pappas oppsparte midler med plass på Villa Omsorg. Hva annet skal vi skal bruke midlene på enn at pappa skal ha det bra? For oss er det viktig! Det er et valg, sier Arnstein Granlie.
Han gleder seg over å se at faren trives og helsemessig har det bra etter tre måneder i villaen. Han omtaler farens medisinske historie som «kompleks.» Ulike helsemessige utfordringer gjør at han krever tett oppfølging.
Selv om faren skulle ha ønsket en offentlig sykehjemsplass, får han ennå ikke det. Han er ikke syk nok og har nylig fått avslag. På Villa Omsorg er problemet motsatt. Der kan man ikke vaere for sterkt pleietrengende. De som får plass der kan sitte i rullestol, men må kunne belaste bena ved forflytning fra et sted til et annet.
Arne Granlie savner én ting. En lege. Men han påpeker at «det aldri kom noen lege og så til min kone» før hun døde på offentlig institusjon heller. Sønnen påpeker at her «er det fastlegen som har ansvaret» og kommer med følgende oppfordring til faren:
– Du må holde deg på bena!
Inntekt avgjør oppholdsbetalingen i det offentlige Bor man i offentlig eid omsorgsbolig, betaler man husleie, men hjemmesykepleie er gratis, både der og i eget hjem. Husvask og annen praktisk bistand må man betale for.
Hvor høy regning den enkelte får for en offentlig sykehjemsplass,
varierer ut ifra inntekt og hva plassen koster kommunen.
Når inntekten beregnes, tas alt fra pensjon og renteinntekter til f.eks. aksjeutbytte og eventuelle leieinntekter med. Er inntekten høy nok, risikerer man å betale kommunens kostnader for sykehjemsplassen fullt ut.
I Oslo er det i september i år tre eldre som er så velstående at de får hele regningen for kommunens gjennomsnittlige kostnader ved å drive en ordinaer sykehjemsplass. De betaler hver 872.388 kroner hver i året.
I Sandefjord, der Villa Mokollen ligger, risikerer man å betale enda mer: 1.01 millioner kroner. Ingen gjør det i Sandefjord i dag. Den som betaler mest, betaler i dag ca. 420.000 kroner i året.
Ønsker alternativer til det offentlige Arnstein Granlie, som har sin far på Villa Omsorg, mener tilbudet der ligger i «skjaeringspunktet mellom idealisme og kommersialisme.» Han forklarer at Løvdahl tar nattevakter og «står på hendene døgnet rundt.»
– Som foretak basert på å tjene penger, er dette vanskelig. Dette drives av «Mor Teresa», sier han og peker på eieren.
Sykepleier Hanne Løvdal sier hun har et ønske om å påvirke eldreomsorgen ved å skape alternativer det offentlige ikke har. Hun har jobbet med det hun kaller «stoppeklokkeomsorgen i det offentlige» og ble frustrert over at det stadig ble påpekt hvis man gjorde noe ekstra; ga en tjeneste «som ikke sto i vedtaket». Hun så det var en voksende
gruppe i Oslo som var for syke for et tilbud om omsorgsboliger à la Omsorg pluss og for friske for sykehjem.
– Målet er at flest mulig raskt skal klare seg hjemme etter et sykehusopphold og bo hjemme lengst mulig. Men mange er utrygge, til tross for besøk fra hjemmesykepleien.
Mener klasseforskjellene er der
Av de seks faste beboerne i villaen på Nordstrand, venter én på sykehjemsplass. Resten av plassene er korttidsopphold, for eksempel «ferie» fra en alenetilvaerelse i eget hjem.
De som bor i Villa Omsorg, er velstående eldre som ville måtte betale mye for en offentlig sykehjemsplass. Det legger ikke Løvdal skjul på. Men hun avviser at det bare er de rikeste som har råd til opphold og sier de har hatt flere langtidsopphold hvor pårørende gir uttrykk for at de bruker midler fra egen arv.
Selv sier hun at hun aldri vil få råd til det tilbudet hun selv har skapt og påpeker at det rent økonomisk er langt mer å tjene på å «flytte penger» enn å drive omsorg for eldre.
– Villa Omsorg ble ikke etablert med tanke på å skape klasseforskjeller, men som et alternativ jeg mener trengs og som myndighetene burde se nytteverdien av. Mange kommer seg her.
Løvdal mener det hun tilbyr bør sees på som en økonomisk samfunnsgevinst.
Vinn-vinn situasjon om man glemmer janteloven.
Thomas H. Eriksens oppfatning er at det er kraftig underdekning på heldøgnstilbud og at det offentlige henger langt etter når det gjelder kvalitet. Derfor mener han alle bør vaere glade hvis velstående eldre betaler for et tilbud av egen lomme. Han mener det vil føre til kortere offentlig kø og sparte utgifter for det offentlige:
– Det er en vinn-vinn-situasjon, en fordel for samfunnet om man ser bort fra jantelov og misunnelse. Der er allerede forskjeller i samfunnet, og de blir større.
Han ber ikke om offentlig støtte til det luksusprosjektet han vil bygge i Sandefjord. Men han mener offentlig og privat sektor bør inngå i et slags spleiselag, en hybridmodell, for å skaffe nye omsorgstilbud i det han kaller mellommarkedet. Han tror middelklassen er villig til å betale mer av egen lomme for et tilbud som er noe bedre enn det det offentlige kan tilby – hvis også det offentlige bidrar – og han mener det vil gavne alle.
– Da blir det også lettere for minstepensjonistene å få en offentlig plass.
Også Hanne Løvdahl skulle ønske et spleiselag mellom offentlig og privat virksomhet, slik at de som velger private tilbud kunne få med seg noe av den offentlige støtten de ville fått om de hadde valgt et offentlig tilbud.
«Villa Omsorg ble ikke etablert med tanke på å skape klasseforskjeller, men som et alternativ som myndighetene burde se nytteverdien av»
HANNE LØVDAL